10. april 1915 sanksjonerte Stortinget «De Castbergske barnelover».
De nye lovene var både en viktig sosialpolitisk reform og et rettslig nybrottsarbeid, ved å sikre tilnærmet juridisk likestilling mellom barn født i og utenfor ekteskap. De sistnevnte hadde inntil da bare familietilknytning til sin mor og var ikke del av farens slekt.
Heftig debatt
Forslaget om likestilling var meget kontroversielt. Det ble ført en heftig debatt, i og utenfor Stortinget, om moral, om ekteskapet som samfunnets bærende fundament og om likestilling mellom mann og kvinne.
Båret frem av Johan Castbergs politiske og juridiske kraft, og med svigerinnen Katti Anker Møller som uvurderlig støttespiller, ble kampen kronet med seier. Katti utfoldet en omfattende foredragsvirksomhet i årevis for å overbevise om reformbehovet. Like etter at suksessen var et faktum, mottok hun et kort fra Castberg med teksten: «Kjære Katti. Æren er din. Takk for verdifull støtte under kampen. Johan».
Castberg avsluttet sitt hovedinnlegg i stortingsdebatten med å uttale at «det vil blive en hædersfuld dag i denne forsamlings historie» om forslaget til nye barnelover ble vedtatt.
Og slik ble det. Barnelovene gjorde Norge til et foregangsland på det barnerettslige feltet. De var langt foran sin tid, fastslo høyesterettsdommer Trygve Leivestad, sett i ettertidens perspektiv.
Bare skuebrød
Forslag for å bedre de harmdirrende livsvilkår for ugifte mødre og deres barn, ble først reist av Venstre-representanter i midten av 1880 årene. En ny lov i 1892 om større ansvar og plikt for far til underhold hadde gode intensjoner. I praksis ble den imidlertid bare skuebrød, da kvinnen, ofte avmektig og handlingslammet, selv måtte reise krav om underhold fra barnefaren.
Castberg grep nå saken med sitt sedvanlige, brennende engasjement. I et viktig foredrag i Drammen i 1901 presenterte han sine reformtanker. Hans påfølgende initiativ i Stortinget både i 1901/1902 og 1904/1905 utløste ingen politisk oppfølging fra regjeringshold. Castberg påtalte «at det må være slutt med at denne sak ligger i departementets skuffer».
Da han ble justisminister i Gunnar Knudsens første regjering, fremmet Castberg selv i 1909 en proposisjon som, i all hovedsak, samsvarer med innholdet i de senere barnelovene.
Konservativt tilbakeskritt
Før Stortinget hadde fått behandlet forslaget, ble det imidlertid regjeringsskifte. Den nye konservative justisminister Fredrik Stang trakk Castbergs proposisjon tilbake og fremmet sin egen i 1912. Den kom heller ikke til behandling, før Venstre igjen inntok taburettene. Som sosialminister utarbeidet Castberg da Odeltingsproposisjon Nr 5 1914, som ble det endelig grunnlag for de banebrytende barnelovene.
Etter mange års strid var det etter hvert blitt tverrpolitisk enighet om at den ulykkelige livssituasjonen til ugifte mødre og deres barn måtte bøtes på. Venstre fikk ikke lenger beholde eneherredømmet over saksfeltet. Castberg konstaterte: «Mange av Høire har nu beseiret alle fordomme; de har latt hjertelaget raade og sluttet seg til vort arbeide paa dette omraade.»
I tråd med denne konsensus avvek de økonomiske reformer for ugift mor og barn i Stangs proposisjon lite fra Castbergs 1909-forslag. Men Stang hadde fjernet forslaget om rett til arv og navn etter far for de såkalte «uekte» barn. På dette punkt rådet uenigheten.
Kirken fryktet «lettsinn og umoral»
Et samlet Høyre var motstandere. Det overveiende flertall i Venstre var tilhengere, sammen med Arbeiderpartiet. Fra kirkelig hold ble det advart mot at den foreslåtte likestilling «ville fremme lettsinn og umoral hos de unge kvinner når man reduserte risikoen og ansvaret for utenekteskapelige kjønnsomgang». Forfatteren Sigrid Undset skrev at «minst hver femte kvinne vil heller forsørges ved å være kjønnsvesen enn ved å arbeide».
Kvinne sto mot kvinne. Hjemmens Vel var innbitte motstandere og fikk støtte av Høyre-kvinnene. Arbeiderpartiets Kvindeforbund og Venstre-kvinnene var glødende tilhengere. Kvinnesaksforeningen var delt på midten.
Både motstandere og de fleste av Castbergs tilhengere støttet familieinstitusjonen som samfunnets grunnpilar. Men motstanderne fryktet at å gi barn født utenfor ekteskap arverett og navnerett etter far, ville kunne svekke ekteskapets anseelse som institusjon.
Høyres fremste debattant, senere statsminister Otto B. Halvorsen, advarte mot at hele samfunnsgrunnlaget ville bli rokket om det ble lovfestet at «den løse forbindelse skal staa på like linje i sine virkninger med det legitime ekteskap». I tillegg var noen motstandere av praktiske grunner, med henvisning til at det ikke var medisinsk mulig å avgjøre farskapet med nok sikkerhet.
Det enkelte barns rettigheter
Tilhengerne var sikre på at reformene ville styrke ekteskapet. Den rettslige likestilling mellom ekte barn og uekte barn ville skape en høyere moral, sannhet, mer åpenhet, skjerpet ansvar og gjensidige forpliktelse mellom ektefellene. Men ikke minst gjaldt reformen det enkelte barns rettigheter uavhengig av foreldrenes sivilstatus. Castberg understreket «at barnet har far, at barnet efter loven ikke bare har halvdelen av foreldrene, men begge foreldrene, Det store moralske, rettslige spørsmål som dette gjelder, det er det vesentlige».
Med den dagsaktuelle situasjonen til asylbarn i Norge i ubehagelig fokus, er det ellers både moral og ettertanke å hente i følgende uttalelse fra stortingsdebatten for 100 år siden: «Man maa komme bort fra den gamle barbariske ordningen at barn skal straffes for foreldrenes forseelser og forbrytelser.»
Johan Castbergs syn vant frem. Han så på politikken som et kall, som den høyeste form for nestekjærlighet og så på lovgivningen som det naturlige middel til å skape større sosial rett. Og med barnelovene introduserte han barnet som et rettslig selvstendig individ, 75 år før FNs barnekonvensjon knesatte dette som en grunnleggende menneskerettighet.
Johan Castberg ble barnelovens far, og han ble en av de viktigste grunnleggere av den norske velferdsstaten.
Geir Kjell Andersland
Debattartikkelen var publisert i Aftenposten 9. april 2015 med overskriften Johan Castberg introduserte barn som selvstendige, rettslige individer i Norge – 75 år før FNs barnekonvensjon