I 100års jubileet for de Castberges barnelover er det ekstra grunn til å sette barns behov på agendaen. Folk først må også gjelde de sårbare barna.
Liberal politikk handler om å sikre borgernres frihet, uten av dette går på bekostning av andre menneskers frihet – verken andre steder i landet og i verden eller i framtiden. En ansvarlig frihet. Frihet i tid og rom snakker vi om, særlig i mijløpolitikken.
Men snakker vi nok om ansvarlig frihet i en liberal ruspolitikk?
Det er grunnleggende at mennesker skal kunne nyte rusmidler uten at staten legger seg opp i det. Dette er et gode som handler om individets frihet. Men denne friheten må veies opp mot ansvaret vi har for våre medmennesker og for kommende generasjoner.
Det er viktig å innse at rusmidler er frihetsberøvende stoffer. Det ligger i definisjonen av rusmidler at de har potensiale for å skape avhengighet og dermed begrense handlingsrommet til den som blir avhengig.
Rusmidler kan begrense friheten for de som bruker mye og som blir avhengige, og rusmidler begrenser friheten til pårørende og tilfeldige tredjepersoner. Overdreven rusbruk (også alkohol) hos voksne, legger også sterke begrensninger på friheten, og fremtidsmulighetene, til barna som vokser opp.
Det er dessverre ikke tilfeldig hvem som klarer å ruse seg litt, og hvem som lettere utvikler et problemfylt forhold til rusmidler. Det er generelt de med mest ressurser, som har trygge oppvekster, utdanning og trygge nettverk, som klarer å holde seg på et moderat nivå av rusmiddelbruk.
Det er de mer sårbare, kanskje med psykiske lidelser, utrygge oppvekster og lite stabile rammer rundt seg, som lettest utvikler avhengighet. Det er altså en sosial profil, en urettferdig skjevhet, i hvem som oftest utvikler avhengighet til rusmidler.
Vi kan ønske oss den problemfrie rusen, der enhver kunne sitte i sitt lønnkammer og ruse seg, uten at det går ut over noen. Slik er det ikke. Hvis man er mor eller far, sønn eller datter, søsken, ektefelle, arbeidstaker, bilist, eller forbruker av helsetjenester og trygdeytelser, så vil rusbruk påvirke flere enn en selv.
Vi må kunne snakke om en ansvarlig ruspolitikk, med restriksjoner på tilgjengeligheten av rusmidler, uten at moralisme-kortet trekkes. Det skylder vi alle de som kjemper for å komme seg ut av sitt rusmisbruk, deres pårørende og barn, bilistene på veiene og medmenneskene i køen på utestedet. En ansvarlig ruspolitikk er å sette folk først.