Jeg Iren Opdahl møtte på Stortinget som vara for første gang denne måned. Når jeg stod i Stortingssalen og ventet på å bli ropt opp som vara – kjente jeg på mange følelser. Ærefrykten var stor, gleden over å være der likeså.
Jeg ønsket å gripe muligheten som eksisterer ved å være tilstede, og kommenterte derfor innstillingen som var lagt frem av arbeids- og sosialkomiteen.
Komiteens medlemmer er bekymret over at vold og trusler er en belastende del av mange arbeidstakeres hverdag. Det vises til arbeidsmiljøloven § 4-1 hvor det står, sitat:
“…arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt ut forsvarlig ut fra en enkeltvis i samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. Standarden for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø skal til enhver tid utvikles og forbedres i samsvar med utviklingen av samfunnet.”
Det å representere yrker som møter og arbeider med og for mennesker, som opplever store utfordringer og omveltninger i eget liv; det være seg psykisk, fysisk, åndelig eller sosialt, er i større grad enn andre arbeidere utsatt for vold og trusler.
Hvordan den profesjonelle aktør møter den andre, sier mye om dennes menneskesyn.
Det speiler også den enkelte helsearbeiders utøvende kunnskapsnivå på ulike områder, som kultursensitivitet, sykdom, helse og naturlige reaksjonsmønstre hos mennesker i ulike kriser eller stress situasjoner.
Vold og trusler er en form å kommunisere på, ofte kan det komme av desperasjon over en situasjon og som en reaksjon på egne følelser. Reaksjoner som å benytte vold eller trusler kan også komme på bakgrunn av sykdom, der situasjonen oppleves uoversiktlig for den enkelte og slik fremprovosere en handling.
Poenget mitt, er at – uansett hvem den hjelpetrengende er skal medmenneske møtes med respekt. Den andre skal føle seg møtt, sett og lyttet til. Da mener jeg kunnskap om menneske som helhet er av stor betydning og hvordan vi kommuniserer blir essensielt.
Et tryggere arbeidsmiljø handler om å eliminere ut risikoutsatte situasjoner og hvordan vi møter disse utfordringene.
Jeg tror alle som arbeider med mennesker ønsker å være til støtte og hjelp. Jeg tror samtidig at vilje alene ikke er nok, hjelpen må være kunnskapsbasert. Det må være tilstrekkelig med bemanning, som innesitter den etterspurte kunnskap på de ulike arbeidsplasser, for å møte utfordringene som er.
Samtidig er det et problem med uønsket deltid innenfor omsorgsyrkene i dag. Dette skaper uforutsigbarhet i flere ledd og kan være en medvirkende årsak til negative opplevelser for både utøver og mottaker av helsehjelp.
Jeg er kommunalt ansatt som spesialsykepleier og trives godt i egen arbeidssituasjon. For å utvikle meg selv innen faget har jeg tatt to videreutdanninger, begge har jeg kostet selv. Samtidig måtte jeg ta permisjon uten lønn i 7 uker, under en praksisperiode for å fullføre videreutdanningen innen psykisk helse. Dette til tross for at tilegnet kunnskap er et satsningsområde innad i kommunen.
Dette trekker jeg frem fordi det ikke er unikt for meg, det finnes få ordninger hvor primærhelsetjenesten dekker utgifter til etter- og videreutdanning innen helsefag, noen flere ordninger er det om en arbeider i spesialisthelsetjenesten, som regel vil en også tjene noe bedre på å arbeide her.
Jeg mener en god ledelse ser verdien av å bidra i kunnskapsutvikling. Her blir arbeidsgivers vilje og evne til å støtte og tilrettelegge for kunnskapsutvikling av stor betydning. Det kan være økonomiske tilrettelegginger i forhold til videreutdanning, det kan være forum for kunnskapsdeling blant ansatte i de ulike avdelinger og institusjoner, det kan være å sette av tid til refleksjon og veiledning blant ansatte.
Et tryggere arbeidsmiljø for arbeidstakere innen yrker der det kan oppstå vold og trusler, handler det om å begrense slitasje på arbeidstakerne. Det handler om å redusere stressende episoder i form av å ha tilstrekkelig med ansatte, som innesitter nødvendig faglig kunnskap på arbeid til enhver tid.
For at Kommunene skal være en attraktiv arbeidsplass, som tiltrekker seg kunnskapsrike medarbeidere, blir lønn og arbeidstidsordninger av betydning.
Venstre ønsker å øke spesialiseringen av helsepersonell i primærhelsetjenesten for å heve kvaliteten på tilbudet. Med å heve kvaliteten får den enkelte arbeider flere verktøy til å møte utfordrende situasjoner.
Kommunikasjon er det verktøyet vi mennesker benytter for å formidle, tanker, følelser, meninger, opplevelser og mere med hverandre.
Min påstand er at selve møte og opplevelsen av møte mellom den profesjonelle hjelper og mottaker av en eventuell hjelp vil være av stor betydning.
Jeg mener riktig kunnskap fremmer forståelse og samarbeid.
I Venstre mener vi at kunnskap kan forebygge vold og trusler, og slik skape et tryggere arbeidsmiljø for arbeidstakere i utsatte yrker.
Holdninger, meninger og kommentarer delt av:
Iren Opdahl,
Vara representant til Stortinget,
Medlem av Steinkjer Venstre,
Venstre Kvinnelaget,
Spesialsykepleier