Vårt ansvar.
Peder Weidemann Egseth, Trondheim Høyre.
Lucie Kathrine Sunde-Eidem, Trondheim Venstre.
I dag er det fire år siden utbruddet av den syriske borgerkrigen. Over 200 000 menneskeliv har gått tapt. 10 millioner syrere er tvunget på flukt. Alle går med livet som innsats med barn under armen.
Syria har vært ei kruttønne i mange tiår og i 2011 eksploderte det. Kunstige grenser skapt av europeiske kolonimakter tegnet opp et Syria bestående av ulike religiøse og etniske grupper. Et mangfoldig samfunn ble styrt av en bestemt minoritet. Syria har gjennom flere tiår blitt holdt sammen av et grusomt og undertrykkende, men stabilt diktatur. Assad-regimet har ikke representert et bærekraftig politisk system. Til tross for at det var stabilt var det bygget på sandgrunn. Krigshandlingene i Syria er den konflikten i nyere tid som har ført til flest fordrevne mennesker.
Det er få lyspunkt i den fastlåste syriske situasjonen. I ly av røyken etter Assad-regimets brutale overgrep mot egen befolkning har den ekstreme islamistiske grupperingen ISIL etablert seg i regionen. Enkelte estimerer at terrorgruppen nå kontrollerer så mange som 100 000 ekstreme islamister og jihadister. Norske fremmekrigere inkludert. Her hjemme kan vi nesten daglig se og lese om ISILs brutale herjinger mot religiøse minoriteter og lokalbefolkningen i Syria, Kurdistan og Irak. Det som startet som en fredelig demonstrasjon mot al-Assads autokratiske ledelse og for demokrati, har nå fire år etter blitt en krig som involverer blant annet Iran, Russland, Amerika, Hizbollah, England, Tyrkia og Kurdistan. 10 millioner mennesker på flukt, det har blitt en krig som berører oss alle.
På et eller annet tidspunkt vil konflikten kjøles ned, enten ved at en av partene går av med en delvis seier eller ved at begge partene blir utmattet. Verdenssamfunnet vil da enten kunne sende inn fredsbevarende tropper eller få til en skjør fred mellom de ulike etniske, religiøse og politiske fraksjoner.
Inntil det skjer må vi håndtere den humanitære katastrofen. Vi har en plikt til å hjelpe. Norge må fortsette å være en god økonomisk bidragsyter til hjelpearbeidet som pågår i Syria og i nabolandene, og vi må fortsette å ta imot flyktninger. Og så kan hver enkelt av oss bidra ved å møte de som har forlatt alt de eier med omtanke og respekt.