Denne kronikken var på trykk i Aftenposten 27.02.2015
«Det borgerlige samarbeidet mangler ledelse. Resultatet er kaos, krangel og velgerflukt. Har de fire partiene glemt hvordan de kom til makten?», spør Fridtjof Jacobsen i VG.
«Fortsetter de borgerlige partiene som de stevner, vil bare det å unngå skilsmisse før 2017 være en prestasjon», skriver Aftenpostens Thomas Boe Hornburg.
Ser man avisforsidene og meningsmålingene isolert, er det lett å konkludere med at de har rett, og at borgerlig samarbeid er et fåfengt prosjekt.
I skyggen av spill og spetakkel
Likevel er det forskjell på å ha rett og få rett. I skyggen av det som pågår av spill og spetakkel i avisspaltene og radiodebattene, skjer det veldig mye bra som får mindre oppmerksomhet.
Jeg mener denne perioden så langt kjennetegnes av to ting: En regjering som tross kompetente folk og stor politisk vilje, har vist seg litt ubehjelpelig når de legger frem kontroversielle saker, og et samarbeid i Stortinget mellom de fire samarbeidspartiene som til slutt ender opp med å fatte gode vedtak. Jeg mener fortsatt at borgerlig politikk er bra for Norge, og at Venstre får størst gjennomslag for vår politikk på den siden vi har valgt.
I gang med å innfri løfter
I valgkampen i 2013 var nemlig de fleste partier enige om at svært mye går godt i Norge. På borgerlig side pekte vi likevel på at vi over flere år hadde skjøvet en del fremtidige utfordringer foran oss. For meg er klimatrusselen et åpenbart eksempel, det samme er den langsiktige økonomiske utviklingen som beskrives i den forrige perspektivmeldingen.
Det var dessuten svært tydelig at den sittende regjeringen hverken hadde ønske eller evne til å ta disse utfordringene på alvor. Derfor lovte jeg velgerne et regjeringsskifte basert på en anstendig og moderat politikk, med et klart borgerlig og liberalt utgangspunkt. Vi lovte reformer som skulle ta utgangspunkt i folks behov, og vi lovte å ta ansvar for fremtidige generasjoner. Disse løftene er vi i gang med å innfri.
Etterlengtet satsing på kunnskap
Den etterlengtede satsingen på kunnskap og forskning som leveres daglig av den sittende regjering, og som forsterkes ytterligere i Stortinget ved hver eneste anledning, er det viktigste dagens politikere kan gjøre for å gi alle barn en reell frihet til å skape sin egen fremtid, uavhengig av bosted, bakgrunn eller foreldrenes inntekt.
Vi har endelig fått en statsminister som snakker om det grønne skiftet vi må gjennom, og som tør å påpeke det ubehagelige faktum at vi ikke skal leve av oljen for all fremtid. Gjennom det borgerlige samarbeidet leverer vi også en politikk som gjør ordene om til handling.
Human asyl- og flyktningpolitikk
Venstre har sammen med regjeringen kommet frem til en nærpolitireform som vil gi landet et politi som er der når du trenger det. Vi er godt i gang med en kommunereform som gjør at velferdsstatens kjerneoppgaver kan løses på en bedre måte enn i dag, og gi innbyggerne over hele landet trygghet på at de offentlige velferdstjenestene leveres på en god måte, også når oljeinntektene begynner å falle.
Norge har i dag en mer human asyl- og flyktningpolitikk enn det som ble ført under de rødgrønne, med dobbelt så mange kvoteflyktninger, en engangsløsning for en del lengeværende asylbarn og en ny forskrift som legger mer vekt på asylbarnas behov. Alt dette er tydelige bevis på en politikk som aldri kunne bli virkelighet med Arbeiderpartiet ved roret.
Endeløs kanossagang
Det er hevet over enhver tvil at både vi og regjeringen har noe å lære av, og om, hverandre. Regjeringen må legge seg nærmere flertallet i Stortinget, for å slippe den endeløse kanossagangen vi hittil har vært vitne til. Samtidig må Venstre anerkjenne at regjeringens prioriteringer ikke er identiske med våre.
Summen av det borgerlige samarbeidet kan ikke være en jevn fordeling av kameler å svelge, men kompromisser som alle de borgerlige partiene kan føle seg hjemme i, og stå sammen om. Bare på den måten får vi frem det beste i hverandre, samtidig som vi har rom til å markere de forskjellene som finnes mellom oss.
Men når det stormer som verst, tenker jeg på at Per Sandberg i desember 2014 stemte for å doble Norges mottak av kvoteflyktninger sammenlignet med den rødgrønne regjeringen.
Sandberg et problem for samarbeidet
Så til tilfellet Per Sandberg. Jeg mener det er et problem for samarbeidet at han angriper sine samarbeidspartnere slik vi så i forrige uke. Samtidig prøver jeg å huske på at dette er ting han sier, ikke ting han eller regjeringen gjør. Kanskje grunnen til at han sier det, er nettopp det at han vet han aldri kommer til å få lov til å gjøre det. Jeg tror likevel det ville tjent Frp, og det borgerlige samarbeidet, bedre om han snakket mer om ting vi får til sammen, som mer synlig politi i gatene, enn de tingene Frp er frustrert fordi de ikke får gjort.
Jeg kan også bli frustrert når regjeringen er uenig i saker som er viktige for Venstre. Men når det stormer som verst, tenker jeg på at Per Sandberg i desember 2014 stemte for å doble Norges mottak av kvoteflyktninger sammenlignet med den rødgrønne regjeringen. Det har tross alt langt større betydning, ikke minst for de som får komme hit og skape seg enn fremtid, enn noen urimelige påstander på radio.