FISKERESSURSENE PÅ NORSKE HENDER
Nå er den kommet – utredningen som før den ble lagt fram har satt fyr på fiskeridebatten. Sjømatindustriutvalgets (Tveteråsutvalget) arbeid, med hyppige lekkasjer, har holdt det fiskeripolitiske ordskifte levende. Spesielt det siste halvåret har det kommet jevne drypp av kontroversielle tema, fiskeriøkonomiske analyser og krigsoverskrifter som marin sektor ikke har opplevd på år og dag.
Retorikken er overtydelig; “kysten er til salgs”, “utlendinger overtar torsken” og “privatisering av fiskeressursene må stoppes”. Midt opp i dette uttrykker fiskeriminister Elisabeth Aspaker håp om at en unngår steile fronter der debattantene går i skyttergraver. Det er jeg enig med fiskeriministeren i, men det fordrer at ministeren ser forbi de forslag til politiske endringer som er mest kontroversielle og som det definitivt ikke er flertall for i Stortinget. Hvis fiskesalgslagslov (tidl: råfiskloven) og vertikal integrering fra fangst til marked blir hovedtema, er debatten dømt til å foregå fra skyttergravene. Det blir velkjente og harde fronter mellom sjø- og landsida i norsk fiskerinæring om vertikal integrasjon er framtidsrettet eller ikke og om hvem som skal kunne eie hvor mye i et fiskefartøy.
I mine kommentarer til Tveteråsutvalgets tilrådinger har jeg vært tydelig på at det er helt uaktuelt med det frislippet som utvalget foreslår for norsk fiskerinæring. Hvis alle flertallsforslagene ble gjennomført vil vi ha en kystbosetting som ikke er til å kjenne igjen fra i dag, med en omfattende sentralisering. Slik vil ikke Venstre ha det. Kysten er ikke til salgs.
At den nye fiskesalgslagsloven skal under lupen før loven har begynt å virke er helt uaktuelt for Venstre. Det mener også Krf, og regjeringen har ikke flertall i dagens Storting for endring av denne loven. Venstre gikk til valg på at fiskeren som selger av fangsten har siste ord i prisforhandlingene. Det står vi selvsagt fast på, og det har fiskeriministeren fått tindrende klar beskjed om.
Uenighet om slike spørsmål er naturligvis en del av virkeligheten. Men hvis en skal unngå at mange andre viktige spørsmål som Tveteråsutvalget tar opp blir lagt i en skuff, er det viktig at de største konfliktsakene blir lagt til side. Ikke minst er det viktig hvis en skal oppnå det mange er opptatt av nå; at hovedlinjene i fiskeripolitikken står seg uavhengig av valgutfallet hvert fjerde år. Jeg understreker at jeg her mener hovedlinjene. At dette også er et gjengs budskap fra størstedelen av næringen selv, er betryggende.
Det er altså ikke flertall i Stortinget for å gjøre endringer i fiskesalgslagsloven. Det er heller ikke flertall for vesentlige endringer i deltakerloven. En lov som regulerer retten til deltakelse i fiskeriene. La oss derfor legge til side de forslag det definitivt ikke er flertall for i Stortinget, slik at debatten kan dreie seg om det som er aller viktigst for å lage den norske fiskekaka større: forskning, ressursforvaltning, reint hav, innovasjon, redskapsvalg, markedsføring, internasjonal markedsmakt, rekruttering, utdanning og nasjonal kontroll over fiskeressursene. På flere av disse områdene gjør utvalget interessante refleksjoner og analyser som det er god grunn til å gå dypere inn i. Det er viktig at såvel negative som positive utslag av endringer blir grundig belyst. Ikke minst gjelder det i forhold til samfunn, regional utvikling, klima og miljø.
Noe av det mest spennende som har skjedd mellom organisasjonene i norsk marin sektor det siste året er etableringen av sjømatalliansen. Denne alliansen mellom organisasjonene i flåteleddet og landindustrien bør kunne gi hele marin sektor et løft innenfor såvel forskning som internasjonal markedsmakt og -posisjon, i tillegg til flere av de andre stikkordene jeg her har nevnt. Jeg håper alliansen i fellesskap tar tak i dette.
Fiskeriministeren sender nå Sjømatindustriutvalgets rapport på høring, og har lovet en egen melding til Stortinget i løpet av året. Jeg forventer at ministeren holder god kontakt med Stortinget i året som kommer, med sikte på å skape en bred forankring av politikken.
Venstre er opptatt av at næringsutøvere, om det er i marin sektor eller andre sektorer, har stor grad av forutsigbarhet og langsiktighet for sin virksomhet. Det er viktig for investeringsvilje og investeringsmuligheter. Derfor må innholdet i lovverket – i selve rammeverket – holde seg noenlunde stabilt.
I vårt alternative budsjett for 2015 la vi inn mer enn regjeringen i tiltak vi mener vil være positivt for den enkelte næringsutøver spesielt og for næringen generelt. Det gjelder bl.a. marint verdiskapingsprogram, forskningsprogram i Sør-Atlanteren, føringspenger, havforskning og næringsrettet forskning. Vi mente også det var ufornuftig å kutte mer enn halvparten av selfangststøtten! Selv om jeg er glad for at Venstre endelig fikk gjennomslag for mer penger til bestandsforskning og næringsretta marin forskning, er jeg ikke helt bekvem med den regionale innretningen og den regionale virkemiddelbruken i det endelige budsjett for 2015. På dette området forventer jeg mer av regjeringen ved neste korsvei. Jeg forventer at det blir plass til den dimensjonen i debatten av Tveteråsutvalgets arbeid og i stortingsmeldingen. Fordi det hører hjemme der og fordi Venstre i behandlingen av stortingsmeldingen vil ha et enda sterkere venstrestempel i fiskeripolitikken.
Jeg ser fram til et spennende fiskeripolitisk år – et viktig år for fiskeriene og resten av sjømatsektoren. Men viktigere enn politikken er hvordan sjømatsektoren både på sjø og land klarer å utnytte de mulighetene som ligger i fiskeressursene og markedene. Så skal vi som politisk parti bidra med å stå opp for en fiskerinæring som også i framtiden skal være godt spredt langs kysten. Vi vil legge til rette for store og små aktører både på sjø og land, godt forankret i dagens lovverk og på norske hender.
Pål Farstad (V)
stortingsrepresentant
Innlegget kan også lastes ned fra Tidens Krav her