I dag blir det stor streik mot endringer i arbeidsmiljøloven. På mange måter er dette en politisk streik imot de som står utenfor arbeidsmarkedet og vil inn. Vi trenger å endre arbeidsmiljøloven for å gi flere mulighet til å delta i arbeidslivet.
Dagens arbeidsliv har flere utfordringer. For det første står altfor mange mennesker utenfor. Det gjelder langtidssykemeldte som vil tilbake i jobb, det gjelder innvandrere eller ungdom som nettopp er ferdig med utdannelsen.
For det andre er det mange som går på lange, midlertidige arbeidskontrakter, med den utryggheten og de utfordringene for planlegging det innebærer. I tillegg finnes et behov for trygghet hos arbeidstakere som er uorganiserte, som arbeider i en bedrift uten tariffavtale eller som er vikarer eller selvstendig næringsdrivende. Det vil vi gi dem.
Venstre vil ikke gå bort fra hovedregelen om at arbeidstakere skal ansettes fast. Men en oppmykning av reglene for midlertidige ansettelser vil senke inngangsterskelen for dem som står utenfor arbeidslivet.
Nyutdannede og ufaglærte går tøffere tider i møte. Færre utlyste stillinger gir flere jobbsøkere, og tallet på unge uten jobb øker. En midlertidig ansettelse er et springbrett inn i yrkeslivet for mange unge.
LO og de rødgrønne partiene har i mange år kjempet mot mer fleksibilitet i arbeidslivet for å verne de som allerede er på innsiden av arbeidslivet. Dette har vært en feilslått politikk som vi ser resultatene av nå; Når det blir roligere for mange bedrifter, blir nåløyet enda trangere for de som står utenfor arbeidslivet.
Det første som skjer når bedrifter vurderer å nedbemanne, er at de slutter å ansette nye folk, og i alle fall de uten arbeidserfaring. Risikoen for at virksomheten ikke skal være lønnsom og bærekraftig blir rett og slett for stor dersom bedriften forplikter seg gjennom flere nye faste ansatte. Samtidig vil søknader fra unge eller nyutdannede uten jobberfaring havne nederst i bunka. De risikerer dermed å bli fanget av en håpløs spiral: De får ikke jobb uten erfaring, og de får ikke erfaring uten jobb.
Venstre mener derfor at en del av løsningen er å skape et mer fleksibelt arbeidsliv og gjøre det enklere for bedrifter å ansette folk i midlertidige stillinger. På den måten minskes risikoen for å tilsette nye, fordi bedriften ikke forplikter seg til å utbetale lønn og andre ytelser for mer enn en kort periode, og en trener ikke vite med 100 prosent sikkerhet at bedriften kommer til å ha behov for arbeidskraften i uviss lang tid framover. Samtidig kan midlertidige ansettelser medvirke til at unge får jobberfaring og den nødvendige kompetansen som til slutt gjør at de får fast jobb.
Det er godt dokumenter at midlertidige ansettelser er et springbrett til fast jobb. I en studie fra 2012 Engebretsen, Salvanes og Vassengen (publisert i SSB Økonomiske Analyser), som er basert på data fra en tiårs-periode, kommer det fram at: «Midlertidige ansettelser fungerer som et springbrett til faste stillinger.» Videre i studien står det: «Særlig blant unge og lavt utdannende er denne effekten sterk.»
I en rapport fra OECD, «Jobs for Youth», i fra 2010 står det at det er større sannsynlighet for å komme i arbeid dersom en har vært midlertidig ansatt. Norsk statistikk viser at en person som er midlertidig ansatt har 55 prosent sjanse for å få fast jobb innen ett år.
Det er feigt av LO og de rødgrønne partiene å ikke tørre å se på midlertidige ansettelser som en mulig løsning for å kunne sikre de som står utenfor arbeidslivet en fot innenfor. Dette er noe av hovedutfordringen når det kommer til å opprettholde en bærekraftig velferdsstad. Vi trenger færre på trygd og flere i arbeid.
Ingen skal måtte gå årevis på usikre kontrakter og midlertidige stillinger. Hovedregelen i norsk arbeidsliv er fast ansettelse. Slik skal det fortsatt være. Venstre vil at midlertidige ansatte skal ha rett til fast ansettelse etter to år, og ikke etter fire, slik regelen er i dag.
I dag er ni av ti fast ansatte. Men andelen midlertidige ansatte i privat sektor er på 6,8 prosent, mot 11,4 prosent i offentlig sektor. Og andelen med langvarig midlertidig ansettelse er høyere i staten enn i andre sektorer. Denne utvikling skjedde på Arbeiderpartiets vakt. Venstre vil likestille reglene for midlertidige ansettelser. I staten, som er underlagt tjenestemannsloven, er det i realiteten fritt fram, mens det i privat sektor, som forholder seg til arbeidsmiljøloven, har anledning til midlertidige ansettelser til nå vært strengt regulert. Sidan 2000 har mellom 17 og 21 prosent av alle stillingar i staten vore mellombelse stillingar. Det er over dobbelt så mange som i privat og kommunal sektor. Venstre sitt forslag vil redusere antallet midlertidige ansettelser i staten.
Det er en hovedoppgave for Venstre å legge til rette for at de som står utenfor arbeidsmarked kommer innnenfor. Venstre vil gjøre de mindre risikofylt for bedrifter å ansette, slik at bedrifter kan gi folk som ellers ikke ville fått jobb en mulighet til å vise seg fram og få en fot innenfor arbeidslivet. I stedet for å fungere som en vaktbikkje for de som allerede er sikret jobb, bør LO tenke nytt og sette døra til arbeidslivet på vidt gap.
Venstre har en stolt tradisjon for gode fellesløsninger for folk. Vi har gjennom historien gått i bresjen for en rekke universelle ordninger. Det handler om alt fra innføring av folkeskole, via lovfesting av 8-timersdagen, til innføring av universell folketrygd. Det paradoksale er at når Venstre fortsatt vil sikre universelle ordninger — like vilkår for alle uansett tilknytningsform til arbeidslivet — ja så stritter LO og fagbevegelsen mot.
Venstre setter folk først i arbeidslivet.