I et bredt oppslått intervju i Klassekampen 3. januar viderefører forsker og forfatter Asle Toje den forbløffende ideologiske forståelse som han også demonstrerte i sin, ellers så utmerkede, reiseskildring Jernburet som utkom i fjor.
Toje har skapt seg et fiendebilde av "liberaleren" og liberal ideologi. Han legger imidlertid til grunn en svært smal og unyansert oppfatning av hva det vil si å være liberal. I bokens forord forteller han at han har mistet sin tidligere tro på at " markedets usynlige hånd" vil korrigere all ubalanse". Det er fristende å si velkommen etter. Men viktigere er det at erkjennelsen viser at den liberaleren Toje maner til kamp mot, rett og slett er den gamle, klassiske liberalisten med fundamentalistisk tro på mest mulig fravær av statlige inngrep, enkeltindividets tøyleløse frihet og nettopp markedets usynlige hånd som garantist for utviklingen av det gode samfunn.
Men dette har lite å gjøre med den moderne sosiale liberalismen som vokste frem, først i England, som nødvendig reaksjon mot det forskjellsamfunn og den elendighet for folk flest som den klassiske, i praksis så brutale, liberalismen skapte.
Anført av filosofer og samfunnsvitere som T.H. Green og L.T. Hobhouse ble den sosialliberale ideologi befestet på 1900 tallet, og begreper som samfunnsånd og samfunnets samvittighet ble del av den praktiske politikk.
For en sosialliberaler, og et moderne liberalt parti som Venstre, er det elementært at ubegrenset frihet fører til ufrihet, at en svak stat gir ingen garanti for et fritt samfunn, snarere tvert i mot, og at et fritt menneske må spille en rolle i samfunnets fellesskap for å kunne realisere seg selv.
Er det virkelig dette tankegodset Toje nå med bred pensel tegner som den store trussel i vår tid, eller har han rett og slett ikke gjort sin ideologiske lekse godt nok?
Toje påberoper seg for øvrig å være konservativ. Men hans blanding av naiv tro på nasjonalstaten, fremmedfrykt, heftige utfall mot overnasjonalt samarbeid og brodd mot universelle menneskerettigheter, minner mer om reaksjonær populisme enn om moderne konservatisme.
I Jernburet skriver Toje ellers om "radikale konservative" og "konservativ revolusjon.". Det er mulig forfatteren her har ment å anvende en postmodernistisk stil. Etter min vurdering understreker en slik begrepsbruk bare ytterligere den ideologiske forvirring Asle Toje nå invaderer det offentlige rom med.