Korvaldregjeringen foreslo en plastposeavgift på 25 øre i budsjett for 1974 (!) Regjeringen Bratteli overtok og videreførte avgiftsforslaget. Men flertallet forsvant i 1975. I flere år nå har Venstre, Høyre og KrF bedt om poseavgift. SV har vurdert å forby i 2008. Da anbefalte direktoratet i stedet en høy avgift. Høyre la plastposeavgift inn i sitt alternative budsjett 2009.
Nå er avgiften der. Det er en FrP finansminister som skal innføre avgift på handleposer, og det er grunn til å tro at det ikke var støttepartiene som hentet dette inn i forhandlingene i aller siste runde, som et siste halmstrå. Støttepartiene ønsket primært andre tiltak. Når man nå hører støyen, er det ikke rart FrP fortviler.
Men ville Jensen unngått denne avgiften, kunne hun bøyet av for andre krav. Det vet vi. Hun kunne godtatt prisjustering av bensin og dieselavgift slik Venstre og KrF ønsket. Hvorfor forsvinner campingvognavgift? Det er flere eksempler på prioriteringer det er vanskelig å følge for svært mange av oss. Men ikke minst; man kunne kuttet i et utgiftsbudsjett på 1200 milliarder.
Ubarmhjertig, tenker jeg, synliggjøres de fleste rikspolitikeres frykt for å kutte for å få plass til nye tiltak, for å endre kurs – og fortsatt få budsjettet til å henge sammen. Og vi kjenner det igjen i lokale forhold. Budsjettrammen skrenkes inn først når man er » pokka nødt». Og til og med da er det krevende for oss politikere – for kommunens innbyggere og våre ansatte – å gi slipp på goder, være villig til og akseptere å omstille og omprioritere, sjekke ut produktivitet. Men helt svart hvitt er likevel ikke bildet. Vi har i Skien gode eksempler på at så faktisk skjer. Det er mye god drift i vår kommune, og man er også i stand til å se muligheter for forbedringer. Slik at når unntakene fra dette får stor og også høyst betimelig oppmerksomhet – må vi som kjenner litt til innsiden, både lære av feil og samtidig aldri slutte å berømme all den gode jobb som gjøres – daglig og på alle kommunalområder, på alle nivå.
Tilbake til hva posedebatten forteller oss: Dersom noe oppfattes som en umiddelbar ulempe for oss innbyggere, hausser vi opp hvilke uoverstigelige problem en endring medfører. Og ser stort sett ingen løsninger. Ingen fordelaktige konsekvenser. Plutselig blir alt svart hvitt.
Globalt er det enorme forbruket av plast og herunder plastposer et stort problem. 88% av havoverflaten er forurenset av plast. Det er knapt til å fatte. I forrige uke ble EU enige om å halvere bruken av plastposer innen 2019. En lang, lang rekke land har innført nevnte poseavgift, og den virker. Irland har redusert forbruket med ca 80 %. Danmark er nede i 4 poser per innbygger per år. Mange land har forbudt plastposer.
Mens norsk forbruk i 2008 ble anslått til nesten en milliard poser (!) De fleste laget av fossil plast. Det gir CO2 utslipp både ved produksjon og forbrenning.
Et gammelt slagord som Venstre ( og kanskje andre) har benyttet, gikk slik: Tenke globalt og handle lokalt. Så tilbake i min hjemlige sfære vil jeg for egen del bruke denne anledningen til å sjekke ut hvorvidt jeg er i stand til å endre adferd. Det bør være mulig også for en 68- åring? Dersom jeg ikke klarer å finne alternative løsninger både når jeg handler over disk og skal kvitte søppel, er det virkelig fare på ferde. Dette er vel egentlig så enkelt som å ta i regelmessig bruk mine handlenett som altfor ofte ligger i skuff. Og jeg kan kjøpe bioposer til restavfall. Det er ikke verre enn det.
Denne latterliggjorte avgiften vil i sum kunne føre noe godt med seg. Dette er ikke nødvendigvis dårlig politikk, snarere tvertimot. Og det vil være en ørliten prøvestein på om / hvordan jeg – Skiensborgeren- vil takle de adferdsendringer som jeg av ulike grunner vil bli stilt overfor i årene som kommer.
Signy Gjærum (V)