Bergens Tidende har nettopp kåret de ti personene i Bergen som har mest makt og følger opp med artikkelserien "Jakten på makten". I BT 24.oktober får konserndirektør Siren Sundland rollen som spåkone, og kan fortelle avisens lesere hvilke ti personer som vil toppe listen om ti år. Sundlands prognose er selvsagt minst like usikker som de metrologiske langtidsvarsler og har i seg selv bare en tabloid underholdningsverdi. Men da hennes valg av maktpersoner symboliserer mye av en foruroligende tidsånd, vil jeg gjerne ytre noen synspunkter.
Siren Sundlands kriterier for å havne på maktens topp ti dreier seg kun om "evna til å mobilisere ". Det er svært diffust for å si det forsiktig. Men når hun videre påstår at "for ti år siden dyrka vi framleis mytene om dei lukka rom, om tette nettverk og makta på få hender", er hun kunnskapsløs. Maktutredningen i 2003 introduserte og vurderte tvert imot en rekke makttema med et langt bredere perspektiv enn Sundlands historiefremstilling.
Når det gjelder hennes konkrete liste, er det selvsagt påfallende at den er nesten fri for politikere. Dette er ellers i tråd med Bergens Tidendes aktuelle liste og tidens allmenne oppfatning om at politikere har lite makt. Dette kan bli et demokratisk problem i et demokratisk samfunn. I et historisk perspektiv gir den rådende innstilling assosiasjoner til den motvilje som før første verdenskrig og i mellomkrigstiden rådet mot partivesen og politisk diskusjon som forhindret de kyndiges lederskap. Ekspertstyre var tidens løsen.
Sundland, og hennes meningsfeller i BTs maktjury, undervurderer den betydelige makt som alltid ligger i formell politisk makt. Dette kommer tydelig til kjenne når politisk makt er i hendene på personer som evner å bruke den. Monica Mæland er en slik person
Det nylig avgåtte byrådet fremstod etter hvert som mer ynkelig enn mektig. Men etter min vurdering handler dette snarere om politikere som ikke kjente sin besøkelsestid enn om at politikere nå er uten makt.
Av hensyn til et velfungerende demokrati og fellesskapets tarv, er det best at folkevalgte politikere har mest makt; mer enn næringslivet, akademia og ulike ad hoc aktivister.
Geir Kjell Andersland, fylkesleder i Hordaland Venstre og medlem av Rådet for maktutredningen 1999-2003