Kommunestrukturen eksisterer ikke for strukturens skyld, men for hva vi får til – for folk — innafor strukturen. Med en omfattende kommunereform på gang bør debatten nå dreie seg om hvilke tjenestetilbud en kommune skal levere — og vil være i stand til å levere — for innbyggerne i den framtida vi rigger oss for.
Fiskerbondedøtrene har flytta til byen, men kommunestrukturen speiler fortsatt det samfunnet Norge var før utdanningsrevolusjonen. En kommunestruktur fra 1960-tallet står i sterk kontrast til de bo-, handels-, arbeidsmarkeds- og serviceområdene som vi har i dag.
Alle kommuner skal i utgangspunktet tilby innbyggerne de samme tjenestene. Hamarøy skal tilby det samme som Bergen kommune. Vi veit at mange kommuner ikke har mulighet lenger til å ta et helhetlig grep om næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og stadig mer kompliserte og kompetansekrevende offentlige tjenester. På mange områder er det vanskelig å se sammenheng mellom de oppgavene kommunene har og kommunestrukturen. Interkommunalt samarbeid og interkommunale selskap har blitt en bransje i vekst. Noen eksempler kan belyse dette:
80 % av kommunene deltar i interkommunalt legevaktsamarbeid
Når det gjelder øyeblikkelig hjelp og lokalmedisinske tjenester, har 56 % av kommunene interkommunalt samarbeid om døgnenheter for akutt hjelp
85 % av småkommunene er med i interkommunalt samarbeid om PPT
Kommuner med færre enn 5.000 innbyggere har 2,4 ansatte i barnevernet – i snitt. Hvilke konsekvenser får det for personvern og muligheta for å bygge sterke fagmiljø? For å tiltrekke seg kompetanse til distrikts-Norge?
Et visst omfang av interkommunalt samarbeid vil antakeligvis være en del av virkeligheta også med større kommuner. Interkommunale selskap og ulike samarbeidsordninger mellom kommuner vitner om evne til å se utover sin egen kommune, og er sånn sett positivt. Men hvis interkommunalt tjenestesamarbeid nærmest er regelen for kommuner som av faglige og andre grunner ikke sjøl klarer å levere alle tjenester, da er vi ikke på rett spor.
Færre interkommunale selskap og mindre interkommunalt samarbeid vil også bidra til at de folkevalgte får direkte styring med virksomheten gjennom formannskap og kommunestyre. Selv om den enkelte kommune oppnevner representanter til interkommunale selskap og selv om det formelle er godt ivaretatt, er mange interkommunale selskap med egne styrer fjernt fra kommunestyrene demokratisk uheldig.
Et annet praktisk eksempel på at større kommuner vil være et gode for alle parter er kultursektoren. Det er all grunn til å tru at en kommunereform vil styrke det lokale kulturlivet — i alle fall for små og mellomstore kommuner. Det vil bli mulig for flere kulturarbeidere og kunstnere å bo og arbeide andre steder i landet enn i de store byene fordi de vil kunne få mer enn de knøttsmå delstillingene de ofte har i dag.
Kommunereformen må først fokusere på hva kommunens funksjoner og tilbud skal være før en diskuterer eller fastsetter kommunekartet. På ulykksalig vis har det festa seg ei oppfatning av at innbyggertallet ikke bør eller ikke kan være lavere enn 15 000 i det nye kommune-Norge. Dette tallet har bakgrunn i et spørsmål om hvor mange innbyggere en kommune bør ha for å håndtere diverse oppgaver. Om det ligger til rette for ei halvering av antallet kommuner, eller om det endra antallet kommuner blir mindre eller mer omfattende, får komme som et resultat av debatten rundt hva kommunene skal ta seg av. Ut fra geografiske hensyn er det ikke utenkelig at en del småkommuner vil bestå. I mangslungne Norge og i langstrakte Nordland må det være rom for ulike løsninger. Uansett må vi først diskutere: Hvilke tjenester skal kommunene tilby? Hva vil endra oppgaver få å si for pengestrømmen fra staten og regionene til kommunene? Hvilke oppgaver skal legges til regionnivå? Hvordan styrker vi lokaldemokratiet selv om de administrative enhetene blir større? Gjennom kommunedelsutvalg? Skal små og store kommuner tilby samme tjenester? Alt dette er spørsmål som burde åpne for debatt på kryss og tvers av dagens kommunegrenser og partipolitiske skillelinjer. Økte krav til kompetanse i mange yrker, ny teknologi, økte brukerkrav, den varsla eldrebølgen — utfordringene står i kø for framtidas kommuner.
Motstanderne av kommunereform sier om flere av dagens kommuner at de er akkurat passe store. For hva da? For dagens eller framtidas kommunale tjenester? Hvordan håndterer de minste kommunene i dag felt som jordmortjeneste, PPT, renovasjon og barnevern? Vil tjenestetilbudet til folk i landet bli bedre (eller dårligere!) gjennom færre kommuner? Er det de større kommunenes oppgave å vise raushet overfor mindre kommuner og gå for sammenslåing selv om de sjøl ikke trenger det for å kunne ha et godt tjenestetilbud til innbyggerne? Er små og store kommunene beredt for nye og større oppgaver dersom utfallet av reformen for eksempel blir at lokalt kollektivtrafikktilbud, ansvar for kunstformidling og et utvida ansvar for kirkene overføres til kommunene? Bør kommunene få ansvar for videregående skole og grunnleggende tannhelsetjenester, eller er dette oppgaver som bør ligge under regionene eller staten?
Debatten om hvilke oppgaver kommunene skal ha i framtida og hvilke som skal ligge på regionnivå er i gang. Utfallet er ikke gitt. Å beslutte, etter grundig utredning, at den kommunen man bor i av ulike grunner ikke bør slås sammen med andre kommuner, er ei løsning vi kan se for oss at noen vil velge. Nå gjelder det å gripe det handlingsrommet som det gir å være en aktiv part i denne prosessen.
Anja Johansen
Leder i Nordland Venstre