Sammenlignet med andre land i verden er vårt fattigdomsproblem lite. Men det finnes langt flere fattige i Norge enn det mange tror. Om vi legger den vanligste definisjonen til grunn, med inntekt under 60 prosent av medianinntekten, så lever det rundt 350 000 fattige i Norge, og av disse er 78200 barn.
Fattigdom er skambelagt, og barn går ofte langt for å skjule den. Å vokse opp i fattigdom handler om alt fra mangel på sunn mat, klær og skikkelige boforhold, til manglende mulighet til å delta på fritidsaktiviteter, feire egen og andres bursdag, og gå på kino og kafé. Hovedutfordringen i Norge er at fattigdommen går i arv. I dag utgjør ungdom, unge voksne og særlig barnefamilier med innvandrerbakgrunn den største gruppen. 11,7 % av unge mellom 18 og 34 år regnes som fattige, og da er aleneboende studenter utelatt. Omtrent halvparten av de fattige barna har innvandrrbakgrunn.
Årsakene til fattigdom er sammensatte. Arbeid, utdanning og helse er faktorer som påvirker hverandre. Vi vet at den som utsettes for vold eller seksuelle overgrep, den som rammes av psykiske lidelser eller rusproblemer, også har større risiko for å bli fattig. Dette var en av mange grunner til å arbeide aktivt for opprettelse av et støttesenter for volds- og incestutsatte. Da Riksrevisjonen kom med sin rapport om barnefattigdom i 2013 var konklusjonen at mange norske kommuner gjør for lite for at fattige barn skal kunne delta, og behovene til barna blir ikke godt nok kartlagt når foreldrene søker om sosialhjelp. Tilsvarende viste Helsetilsynets tilsyn med NAV i 2012 brudd i 59 av 67 kommuner, når det kom til kartlegging og vurdering av barns behov. Det vil si at NAV ikke sikret at søkerens situasjon som forsørger ble kartlagt i nesten 90 prosent av sakene.
Maria Serafia Fjellstad fikk forsikringer om at NAV Harstad har bedre ovesikt enn beskrevet, og at barns beste er et viktig fokus. Imidlertid skisserte svaret fra ordføreren en manglende kartlegging hva gjaldt fattigdom. I interpellasjonen løftet Venstre fram våre 75 tiltak mot fattigdom, og etterspurte en lokal handlingsplan mot fattigdom. Dette fikk Venstre en samstemt støtte til, og ordføreren gav lovnad om å følge det opp. Venstre mener vi må ta i bruk alle de virkemidler vi har for å løfte flest mulig ut av de negative spiralene fattigdom bidrar til. Maria Serafia understrekte at vi må innse at fattigdom arves, og at det er vårt ansvar som politikere å jevne ut de sosiale forskjellene, og sørge for like muligheter for alle. Debatten pekte også på det foreslåtte Statsbudsjettets manglende sosiale profil, og flere partier ønsket Venstre lykke til i forhandlingene. Humoristisk la Maria Serafia til at det beste budsjettet lager Venstre alene, men la til at vi selvsagt ville trekke det så nært vår politikk som mulig.