Politikk handler om prioritering. Vilje til å skape endring. Endring ikke først og fremst fordi du og jeg skal få det enda bedre. Men for de barna som kan få en annen barndom, en annen ungdomstid, et annet voksenliv. Et mer verdig liv. Venstre vil i tillegg til klima- og skole- og forskningsperspektiv prioritere nettopp barnefattigdommen. Jeg håper inderlig at regjeringen vil lytte. Jeg håper regjeringen vil bidra til å satse mer på å bekjempe barnefattigdom når det endelige statsbudsjettet vedtas i desember.
I Norge er det rundt 78.000 barn og unge som lever i fattigdom. Den forrige regjeringens fagre løfter om å avskaffe fattigdommen ble ikke innfridd. Andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har holdt seg stabil de siste årene. I en skoleklasse med 30 elever er det i gjennomsnitt 2 til 3 elever som lever i fattigdom.
Noen barn har faktisk foreldre som ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Disse barna må ta vare både på seg selv og forelderen eller foreldrene. De må gjøre alt på egen hånd. De må gjøre lekser på egen hånd, smøre sin egen matpakke, lage sin egen middag, vaske sine egne klær i tillegg må de gjøre alt dette for foreldrene også. Dette er ikke byrder barn skal pålegges, dette er ikke byrder noen barn fortjener. Barn som lever i en slik hverdag har ofte ikke energi til å prestere på skolen nettopp på grunn av byrdene de har i hjemmet. Disse barna trenger hjelp og oppfølgning. Det er det offentliges ansvar å hjelpe dem fra disse byrdene og utstyre dem med verktøy som gjør at de ikke havner i en lignende situasjon når de selv blir voksne.
I Norge arver du fattigdom. Dette er ikke noe vi bare tror. Dette er noe vi vet. Og det er kanskje hovedutfordringen når det kommer til fattigdom i Norge. Dagens sosialpolitikk bidrar i realiteten til å forsterke forskjellene i Norge. Venstre vil ha større omfordeling for å stoppe utviklingen av et Forskjells-Norge.
For noen barn handler det om å ikke ha mulighet til å delta på ulike fritidsaktiviteter, dra på ferie, eller gå på kino og kafé. For andre handler det om muligheten til å kunne ha ordentlige boforhold, spise sunn mat, ha tilstrekkelig med klær, et minimum av leker og mulighet til å gå i barnehage eller delta på SFO og andre fritidsaktiviteter.
Hovedårsak til fattigdom er lav eller ingen inntekt, og arbeid til foreldrene er det viktigste tiltaket for å løfte barn ut av fattigdom. Vi må derfor senke terskelen for å komme inn i arbeidslivet, og legge bedre til rette for at flere får tilbud om jobb. For dem som av ulike grunner ikke har mulighet til å jobbe må vi ha gode og målrettede støtteordninger, og det må ved utmåling av støtte ta hensyn til barnas behov.
Vi må imidlertid iverksette tiltak på flere områder. For barn som i dag vokser opp i fattigdom, er det viktig å iverksette konkrete og målrettede tiltak som gjør hverdagen litt rikere for den enkelte. Det kan handle om tilbud om subsidiert plass i barnehage eller på skolefritidsordning, aktivitetskort som gir gratis inngang til idretts- og kulturarenaer, åpne og tilgjengelige biblioteker, leksehjelpsordninger, utlånsordning for sportsutstyr, tilgjengelige lokaler til bursdagsfeiringer og åpne idrettshaller for uorganisert lek.
Men å løfte barn ut av fattigdom handler også om å sikre god helse, utdanning og ordentlige boligforhold. Vi må derfor styrke både helsestasjonene og skolehelsetjenestene, sørge for at barn som sliter på skolen får nødvendig hjelp så tidlig som mulig og tilby trygge oppvekstmiljø for barnefamilier. Det trengs en tverrfaglig og helhetlig innsats hvor barna er i sentrum.
Utdanning og arbeid er samfunnets viktigste tiltak for å forebygge fattigdom og utvikling av nye sosiale skillelinjer i befolkningen. For å redusere fattigdommen, må vi sørge for at alle tilegner seg grunnleggende lese- og skriveferdigheter, at sosiale utfordringer blir fulgt opp tidlig, og at flere fullfører videregående skole.
Å ikke fullføre videregående skole gir en betydelig risiko for framtidig utenforskap. Personer som ikke har fullført videregående opplæring er overrepresentert blant dem som er avhengig av offentlige stønader. Og mye tyder på at frafallet starter tidlig og skyldes ofte at de mangler grunnleggende ferdigheter allerede fra barneskolen
Selv om antall fattige barn har vært stabilt siste årene, har andelen barn med innvandrerbakgrunn økt. Selv om barn med innvandrerbakgrunn bare utgjør 11 % av barnebefolkningen, utgjør de nesten halvparten av alle barn i lavinntektsfamilier. Det må vi ta på alvor.
Mange av tiltakene som allerede er nevnt, vil også være relevante for barn med innvandrerbakgrunn. Men i tilfeller hvor språkkunnskaper er en utfordring for foreldrenes mulighet til å komme i jobb og barnas mulighet til å gjennomføre skoleløpet, er det viktig at vi gjennomfører et språkopplæringsløft. Flere må få tilbud om språkundervisning og tilbudet må være mer individuelt tilpasset og fleksibelt i forhold til ulike livssituasjoner.
Fattigdom handler ikke bare om dårlig økonomi, men også om opplevd utenforskap og om skam. Å løfte barn ut av fattigdom handler derfor også om inkludering og fellesskap. Det handler ikke bare om politiske tiltak, men at vi alle bryr oss og sørger for at alle får bli med.
Vi politikere har ulike bakgrunn for å gå inn i politikken. Men jeg tror med rimelig høy treffsikkerhet at samtlige 67 bystyrerepresentanter eller 169 stortingsrepresentanter vil hevde at kampen mot barnefattigdommen er noe av det viktigste vi gjør. Da er det trist at vi fortsatt har en jobb å gjøre. Venstre skal ta sitt ansvar.