I dag er det 78.200 barn og unge som lever i fattigdom i Norge. For noen handler det ikke å ha mulighet til delta på ulike fritidsaktiviteter, dra på ferie, eller gå på kino og kafé. Mens for andre handler det om muligheten til å kunne ha ordentlige boforhold, kjøpe sunn mat, klær, leker, samt mulighet til å gå i barnehage eller delta på skolefritidsordningen/aktivitetsskolen.
Fattigdom i Norge handler ikke bare om å ha en lavere levestandard, men at man blir stående på utsiden av samfunnet og fratatt mulighet til å delta på fellesskapets ulike arenaer.
Mens pensjonister var en del av de største gruppene innenfor lavinntektsgruppen tidligere, er det i dag ungdom, unge voksne, enslige forsørgere og særlig barnefamilier med innvandrerbakgrunn som utgjør en større andel. I 2012 hadde halvparten av barna i lavinntektsfamilier i Norge innvandrerbakgrunn.
Det er flere årsaker til at antallet fattige barn har økt. Inntektsutviklingen har ført til at lavinntektsgrensen er blitt høyere. Økt innvandring har medvirket til at det har blitt flere barn i lavinntektsfamilier. Det har også vært en økning i antallet enslige forsørgere med lavinntekt.
Den viktigste årsaken til lavinntekt er likevel manglende yrkesdeltakelse. Arbeidsmarkedet er og blir den viktigste arenaen for fordeling av inntekter og beskyttelse mot fattigdom. Selv om det er et overordnet mål at flest mulig skal kunne forsørge seg gjennom arbeid, vil det alltid finnes personer som av ulike grunner ikke kan stå i ordinært arbeid. Da må vi sørge for å ha gode ordninger for personer som ikke kan forsørge seg selv. Samtidig må slike inntektssikringer ikke være utformet slik at det ikke lønner seg å jobbe for de som kan jobbe. Det er en krevende balansegang.
Årsakene til fattigdom er sammensatte. Lav inntekt har gjerne sammenheng med manglende tilknytning til arbeidslivet, men kan også skyldes en krevende omsorgsituasjon med mange barn, eller at flere lever på en inntekt. Samtidig vet vi at den som utsettes for vold eller seksuelle overgrep, eller rammes av psykiske lidelser eller rusproblemer, også har stor risiko for å bli fattig. Arbeid er en viktig vei ut av langvarig fattigdom. Utdanning og god helse er imidlertid en forutsetning for arbeid, på linje med en stabil boligsituasjon og opplevelsen av å være inkludert i samfunnet.
Venstre ønsker å løfte flere av dagens fattige ut av fattigdom og samtidig forebygge fremtidig fattigdom. Vi er derfor nødt til å iverksette tiltak på flere områder. Vi har prioritert tiltak innenfor utdanning, arbeid, bolig, helse og inkludering.
•Se også vår samleside om fattigdom
1. Utdanning
For å redusere fattigdommen må skolepolitikken sørge for at alle tilegner seg grunnleggende lese-, skriveferdigheter, at sosiale utfordringer blir fulgt opp tidlig, og at flere blir kvalifisert til arbeid. Å ikke fullføre videregående skole gir en betydelig risiko for framtidig utenforskap. Personer som ikke har fullført videregående opplæring er overrepresentert blant de som er avhengig av offentlige stønader. Mye tyder på at frafallet starter tidlig og skyldes ofte manglende grunnleggende ferdigheter allerede fra barneskolen.
I tillegg er det viktig med oppfølging på hjemmebane. For foreldrene er grunnleggende språkferdigheter derfor viktig, ikke bare for at de skal få seg jobb, men for å kunne følge opp barna som er under opplæring. Slik kan vi hindre at fattigdommen går i arv.
Barnehage er en viktig arena for utvikling av språk og sosiale ferdigheter, som også barn av foreldre med lave inntekter bør få muligheten til å delta på. Særlig utsatt er barn bosatt på asylmottak, som i dag ikke har rett til barnehageplass.
Nasjonale tiltak:
• Gratis kjernetid i barnehagen for 3-5 åringer til foreldre med lav inntekt.
• Gi barn i asylmottak rett til barnehageplass på linje med andre barn.
• Differensiert foreldrebetaling i skolefritidsordningen/aktivitetsskolen .
Hindre frafall:
• Elever som har fullført grunnskolen, men som har for dårlig grunnlag til å kunne gjennomføre videregående oppæring, får tilbud om et ekstra år før videregående.
• Flere helsesøstre i skolen.
• Bedre rådgivningstjenesten.
• Flere spesialpedagoger (PPT) i skolen.
• Elever fra mottaksklasser bør plasseres i klassetrinn ut ifra ferdighetsnivå.
• Den flerkulturelle kompetanse må styrkes i skolen, barnevernet og i NAV.
Voksenopplæringsreform (Språkopplæringsreform):
• Voksenopplæringen for nyankomne innvandrere skal regnes som et utdanningspolitisk tiltak.
• Voksenopplæringen må ses på som et helhetlig utdanningsløp.
• Ansvaret for voksenopplæringen skal være hjemlet i Opplæringsloven.
• Læreplanen i norsk og samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere må revideres.
• Analfabeter skal ha eget undervisningsopplegg og rett til flere timer norskopplæring.
• Kommunene skal ha frihet til å organisere tilbudet.
Kommunale tiltak:
• Krav om kvalitet og oppfølging i barnehagene.
• Tilbud om leksehjelp og kurs for foreldre som ønsker opplæring i hvordan
man kan hjelpe til med lekser.
• Etablere fast samarbeid mellom NAV, barnevern, skolehelsetjeneste og skolene om oppfølging av enkeltbarn og forebyggende tiltak.
• Differensiering av tilbud om språkopplæring etter behov, og vurdere om foreldre kan tilbys norskopplæring i tilknytning til fødselspermisjon, barnehage, skole eller på arbeidsplassen.
2. Arbeid og annen inntekt
Det aller viktigste virkemidlet for å hindre fattigdom er å sørge for at folk kommer i arbeid eller beholder arbeid. Arbeid gir den enkelte økonomisk selvstendighet og er samtidig den viktigste arenaen for sosial inkludering. Personer mellom 25 og 65 år som bor i en husholdning uten personer med varig yrkestilknytning, har fem ganger høyere sannsynlighet for å ha vedvarende lavinntekt enn alle andre i samme aldersgruppe.
NAV har de senere årene fått kritikk fra flere hold om at livssituasjonen til barna ikke blir kartlagt når foreldrene søker om sosialhjelp. Det gjelder for eksempel barnas behov for klær, sko og utstyr, samt om familien har råd til å delta på ulike aktiviteter. Det synes derfor å være behov for en presisering overfor NAV om viktigheten av å kartlegge barns behov.
Samtidig er det behov for mer rom for lokalt skjønn og handlefrihet i NAV ved oppfølging og utarbeiding av tiltak til de som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet.
Nasjonale tiltak:
• Senke terskelen for å komme inn i arbeidslivet ved å myke opp adgangen til midlertidige ansettelser.
• Iverksette tiltak for å hjelpe vanskeligstilte inn i arbeidsmarkedet.
• Økt tilskudd til sosialt entreprenørskap.
• Styrke ordningen med funksjonsassistanse i arbeidslivet.
• Styrke ordningene med tilretteleggingstilskudd og tidsubestemt lønnstilskudd for arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne.
• Tiltak som er knyttet opp mot ordinært arbeid er mest effektive for å få folk over i ordinær sysselsetting og bruken av ordinært arbeidsliv som arena for arbeidsrettede tiltak bør derfor økes.
• Innføre forsøk med anonyme søknader i offentlig sektor.
• Styrke kvaliteten på kvalifiseringsprogrammet og gjøre det mindre vilkårlig og mer målrettet.
Målrettede støtteordninger
• Omfordeling av barnetrygd med høyere utbetaling til lavinntektsfamilier.
• Barnetrygden skal ikke inngå i beregningsgrunnlaget ved utmåling av
kommunal sosialhjelp.
• Fjerne kontantstøtten, og erstatte med en ventestøtte som gis til en har
fått tilbud om barnehageplass.
• Innføre en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold (ekskl. boutgifter) som prisjusteres hvert år.
• Vri skattesystemet slik at en får lettelser til de med lavest inntekt og samtidig sørger for at det alltid lønner seg å jobbe.
• Barnetillegget til uføre bør være behovsprøvd.
• Barns behov må kartlegges og tillegges vekt ved utmåling av støtte fra NAV.
• Redusere detaljstyring av NAV-kontorene, frigjøre tid til brukerne og gi fagmiljøet i NAV rom til å finne løsninger som passer best for den enkelte.
Kommunale tiltak:
• Sikre at NAV kartlegger eventuelle barns behov ved utmåling av sosialhjelp.
• Styrke den økonomiske rådgivningstjenesten i NAV.
3. Bolig
En trygg og stabil boligsituasjon er avgjørende for å kunne komme seg ut av fattigdom. Gode støtteordninger og målrettet innsats mot de som trenger det mest må stå sentralt. Det er viktig å sikre et tilpasset boligtilbud til barnefamilier, særlig barnerike familier med innvandrerbakgrunn, i tillegg til unge voksne med barnevernserfaring, unge og voksne som har problemer med rus eller psykiske lidelser og mindreårige flyktninger. I dag er det for lite kontinuitet i den sosiale boligbyggingen og den kommunale boligmassen er for konsentrert.
Nasjonale tiltak:
• Målrette Husbankens innsats inn mot økonomisk vanskeligstilte.
• La kommunene få tilgang til flere virkemidler i boligpolitikken gjennom Husbanken.
• Innføre en norsk modell for hjemkjøp av bolig, der leid kommunal bolig kan nedbetales over tid gjennom innbetaling av husleie, slik at leietaker tilslutt blir eier.
• Flere og bedre utleieboliger gjennom heving av skattemessig avskrivningssats for utleie av bolig — på linje med utleie til næringsformål.
Kommunale tiltak:
• Differensiere det kommunale boligtilbudet med hensyn til størrelse på boenheter
• Tilby tilpassede boliger for beboere med behov for særlig oppfølging.
• Spre den kommunale boligmassen og unngå samlokalisering av barnefamilier og beboere som har utfordringer knyttet til rusavhengighet og psykiatri.
• Prioritere boligbygging i pressområder.
• Bygge hjemkjøpsboliger i tillegg til utleieboliger.
• Benytte seg av 10 % regelen og kjøpe inntil 10 % av nye leiligheter i borettslag,
og inngå opsjonsavtaler med andre nye utbyggere om at kommunen kan
kjøpe et bestemt antall boliger.
4. Helse
En god helse er kanskje det viktigste tiltaket for å forebygge fattigdom, ved at man kommer i arbeid og blir i stand til å forsørge seg selv. Utfordringene på det psykiske helseområdet er særlig store, og andelen unge som står utenfor arbeidsmarkedet på grunn av psykiske helseplager øker. En sterk satsing på et godt psykisk helsetilbud, hvor barn og unge får tilbud om behandling tidlig i sykdomsforløpet er viktig for å forhindre at unge med psykiske helseproblemer faller ut av utdanning og arbeidsliv. Dette forutsetter god samhandling mellom helsesektoren, kunnskapssektoren og arbeids- og velferdsforvaltningen.
Nasjonale tiltak:
• Utvide ordning med gratis helsetjenester for barn fra 16 til 18 år.
• Opptrappingsplan for helsestasjonene som barnefamilienes viktigste lavterskeltilbud.
• Opptrappingsplan for psykisk helsearbeid i kommunene, med særlig prioritering av barn og unge.
• Opprette flere døgnåpne brukerstyrte plasser knyttet til distriktpsykiatrisk senter (DPS) slik at innleggelser kan skje tidlig og være forebyggende.
• Bedre oppfølging av barn av rusavhengige, barnehjemsbarn og barn av foreldre med psykiske lidelser.
• Sikre stabilitet og faglig oppfølging av barnevernsbarn gjennom styrket rett til ettervern.
• Støtte frivillige og ideelle aktørers arbeid med å sikre helsetjenester til de som av ulike grunner ikke bruker det offentlige tilbudet. Eksempelvis arbeid overfor rusmisbrukere, helsestasjon for papirløse, oppsøkende virksomhet i belastede områder osv.
• Utarbeide en ungdomshelsestrategi som ser helhetlig på hele spekteret av utfordringer knyttet til ungdom og unge voksnes helse.
• Opptrappingsplan for familievernet. Det er viktig for å forebygge familierelatert vold og overgrep, og redusere antall skilsmisser.
• Øke tilskuddene til frivillige og ideelle aktører som driver oppfølging, omsorg og rehabilitering av personer med rusavhengighet og/eller psykiske lidelser.
• Stimulere til at det etableres frisklivssentraler i flere norske kommuner, og gi flere mulighet til å delta i ordningen uten henvisning.
Kommunale tiltak:
• Utarbeide lokale handlingsplaner for å løfte barn ut av fattigdom.
• Bedre samordning mellom barnevern, rusomsorg og NAV ved oppfølging av barn i krevende livssituasjoner.
• Tilby psykososial oppfølging til flyktningfamilier med traumer.
• Lokalisere lavterskeltilbud for barn og unge på steder der barn og unge ferdes.
• Samlokalisere ulike tilbud rettet mot barn i Familiens hus eller lignende.
5. Inkludering
Av de 78. 200 barna i Norge som vokser opp i en lavinntektsfamilie, har 47 prosent av dem innvandrerbakgrunn. Mens bare 11 % av alle barn i Norge har innvandrerbakgrunn, utgjør de nå halvparten av fattige under 18 år. Det er store forskjeller blant ulike nasjonalitetsgrupper, men felles for fattige innvandrerfamilier er ofte at de har mange barn å forsørge, og at det ofte er lav yrkesaktivitet.
Fattige barn er utsatt for sosial ekskludering og utenforskap. Fattigdommen er skam- og tabubelagt, og barn går ofte langt for å skjule den, gjerne på bekostning av egen livsutfoldelse og inkludering. Det handler blant annet om manglende mulighet til å delta på ulike fritidsaktiviteter eller kulturopplevelser, feire egen og andres bursdag eller gå på kino og kafé. Men like alvorlig er den følelsen barn får når de ikke får ta del av et fellesskap og opplever at de ikke er likeverdige. I tillegg til langsiktig satsing på utdanning, arbeid, bolig og helse er det viktig med konkrete og målrettede tiltak som gjør hverdagen enklere for det enkelte barn i den enkelte kommune.
Nasjonale tiltak:
• Samordne og styrke statlige tilskuddsordninger til barn i lavinntektsfamilier.
• Gjennomgå og evaluere ulike tiltak og prøveprosjekter som er gjennomført på nasjonalt og lokalt plan.
• Forenkle og avbyråkratisere tilskuddsordningene ved kanalisering gjennom eksempelvis fylkesmennene og Frivilligheten Norge.
• Støtte frivillige aktører som jobber aktivt med inkludering av barn og unge som ellers ville vært uten fritidstilbud.
• Styrke arbeidet med å redusere mobbing.
• Vektlegge kvinneperspektivet i inkluderingsarbeidet og arbeide for at særlig mødre får norskopplæring og samfunnskunnskap slik at de lettere kan følge opp barna.
Kommunale tiltak:
• Styrke bibliotekene med utvidelse av tilbud og åpningstider (ev. døgnåpent).
• Aktivitetskort på kultur- og idrettsområdet, for barn og unge i lavinntektsfamilier.
• Barn med redusert sats på skolefritidsordning/AKS bør også tilbys støtte til dekning av egenandel ved betalingsaktiviteter som formidles gjennom SFO/AKS.
• Styrke frivillighetssentralene og etablere flere åpne møteplasser.
• Organisere leie av sportsutstyr tilpasset idrettstilbudet i kommunen og tilby gratis bruk av egnede lokaler til mindre sammenkomster som barnebursdager og lignende.
• Tilrettelegge for uorganisert aktivitet ved eksempelvis åpne dager i gymsaler, idrettshaller, kulturhus eller lignende.