Øynene er innholet og fingrende er blålilla av kulde. Du går kanskje videre for å kjøpe dine dagligdagse ting, som smør og ost og egg. Du ser dem igjen, stående og sammenlikne innholdsfortegnelsen på Tine mager kesam og en fettfri yoghurt. Du får kanskje medlidenhet og håper vedkommende får hjelp før det er for sent.
…..Du har kanskje også sett dem uten å tenke over det? Kanskje det var fordi de ikke var skrikende tynne? Kanskje ryggraden ikke stakk ut gjennom tre lag gensere? Det kan være du har sett den typen som er normalvektig. Den typen som handler mat til et helt konfirmasjonsselskap. Det virker jo ikke så rart, det kan jo være de skal arrangere kallas for hele lokalbefolkningen. Men det skulle de ikke. De skulle spise maten selv, på under en time mens de skylder ned med liter på liter, slik at maten lettere skulle gli opp igjen. Eller kanskje dem som bare spiser all maten, uten å kaste opp. De som spiser på tvang, og bare fortsetter, selv om de ikke en gang selv ønsker det.
…..Dette forklarer tre ulike mennesker i tre ulike situasjoner. (Misforstå meg rett. Jeg vet det ikke finnes noen fasitperson. Vi er alle enkeltindivider.) Det virker kanskje som store sprik, vidt forskjellige livssituasjoner, men det er ikke så stor forskjell. Det er to viktige likhetstrekk: alle er syke, og alle trenger riktig og profesjonell hjelp, før det er for sent.
…..I Skien var det en avdeling spesialisert på spiseforstyrrelser mennesker i Telemark. Det finnes ikke engang nok tilbud i hele Norge. Bor du i Skien, slik jeg gjør, får du tilbud om poliklinisk samtalebehandling en gang i uka, kanskje to.
…..Er du heldig får du dagtilbud i Tønsberg; skal du altså reise tre timer hver eneste dag i flere måneder. I en allerede hektisk og stressende spiseforstyrret hverdag, er det vanskelig for mange. Er du derimot frisk nok til å stå seks måneder i kø, kan du vente på en plass på Modum eller i Fredrikstad, men da er du kanskje til og med for frisk til at de vil prioritere å ta deg inn.
…..Tilbudene er for dårlige. Vi trenger fler og bedre institusjoner og lavterskeltilbud. På den måten blir det lettere å be om hjelp tidlig. Det skal ikke være sånn at du skal ha en fot i graven for å få hjelp, for da er det kanskje allerede for sent.
Julie Helene Seland
Nestleder, Telemark Unge Venstre