Helhetlig plan for Elgeseter
Med Bygningsrådets vedtak om å avvise klage på rivning av jugendgårdene i Elgeseter gate 4,6 og 30b, kan det se ut til at punktum er satt i saken. Til tross for at ingen har vurdert gevinstene ved å holde fast ved den opprinnelige gatebredden mellom gårdene.
Tanken om «Elgeseter boulevard» skriver seg helt tilbake til 1950, da Trondheim kommune vedtok å utvide gatebredden i Elgeseter gate fra 18 til 34 meter. Den gangen var det hensynet til økt biltrafikk som lå til grunn. Boulevarden har av ulike årsaker aldri blitt fullført. 64 år seinere står tre av de gamle gårdene fremdeles langs det gamle gateløpet, mens mange har blitt revet. I dag er vestsida av Elgeseter gate en trist påminnelse om mangel på langsiktig byutvikling i Trondheim.
Derfor er det ikke uforståelig at det har blitt viktig for politikerne å vise vilje til å gjøre noe med gata. Men virkeliggjørelsen av den gamle tanken kommer ikke uten et medfølgende paradoks: Miljøpakken forutsetter nemlig at all trafikkvekst skal skje kollektivt — stikk i mot det som var hensikten med vedtaket i 1950. Med deler av trafikken lagt under bakken, som de fleste er enige i at er nødvendig i framtida, er det strengt tatt ingen trafikkmessige årsaker til at boulevarden må virkeliggjøres.
Derimot er det hensynet til by- og bomiljø som brukes som argumentasjon for at de verneverdige gårdene 4, 6 og 30b må rives. Alle tre staselige gårder, som til tross for tiår med forfall fremdeles står som vitnesbyrd fra ei tid da man bygde vakre bygårder i kvartaler, lukket om fellesområder som egnet seg godt til familieliv i en voksende by. Det var før eneboligens og bilens tid lot bymiljøene forfalle. Dagens behov for god og bymessig bebyggelse har gjort de rivningstruede jugendgårdene aktuelle igjen. Om vi sammenlikner gårdene i Elgeseter gate med Sverre Pedersens småhusbebyggelse på Marinevold («Skitbyen»), er det åpenbart hvilke som best svarer til samtidas behov for bymessig bebyggelse.
Motstandere mot rivning har muligens i for stor grad konsentrert seg om å bevare hjørnegården 30b. Med sitt spir og sine arkitektoniske detaljer skiller den seg ut blant gårdene. Arkitekt August Schmidt har tegnet et alternativ til rivning med sykkeltrasé gjennom bygården og et nybygg ved siden av med kafé i bakgården ved sykkelveien. Forslaget er interessant. Samtidig er det kanskje ikke så overraskende at politikerne ikke lar seg bevege av tanken om å droppe hele boulevarden på grunn av ett enkelt bygg.
Å bevare selve gatebredden på 18 meter er det derimot ingen som har gitt en seriøs vurdering. Bevarer man de tre gårdene, kan det bygges til både på Shell-tomta og på Fische-tomta. Å utnytte større deler av tomtene vil gi en samfunnsmessig gevinst og mer fortettet bebyggelse. Vis-à-vis Studentersamfundet kan vi få en prektig hjørnebygning som gir en annen bymessig opplevelse enn et gateløp med 34 meters bredde i en bydel hvor småhusbebyggelsen overtar så snart en er ute av Elgeseter gate. Hvis en i tillegg ser for seg en en-campusløsning i området, vil nybygg langs Elgeseter gate kunne bygge bru mellom vest- og østsida av campus. Bussholdeplassen kan flyttes lenger sør, til bygningene som allerede er bygd langs 34-metersbredden.
Tanken om «Elgeseter boulevard» kom til i ei tid med funksjonsdeling og trafikkløsninger som forutsatte økende bilbruk, og som førte til at lille Trondheim este ut i alle retninger, spredt og planløst. Elgeseter gate gikk fra å være en attraktiv bydel til å bli en gjennomfartsåre fra forstedene til Midtbyen.
I dag er de fleste enige i at det vi ønsker oss er en vakker og urban by med levende byrom som har appell til ulike befolkningsgrupper, med et godt utbygget kollektivsystem og lite bilbruk. Da er det avgjørende at områdene i umiddelbar nærhet til sentrum, som Lademoen og Elgeseter, utvikles som urbane og attraktive boområder. Men da trenger vi mer enn gode trafikkløsninger. Vi trenger også helhetlige planer for hver bydel, som kan bidra til å gi attraktive byrom med identitet. Det er ikke åpenbart at «Elgeseter boulevard» er den løsningen vi er på jakt etter.
Elgeseter gate har stått til forfalls i over 60 år. Det er prisverdig at politikerne endelig viser vilje til handling. Men det vil være dumt å forhaste seg. Det fins muligheter som kanskje svarer bedre til framtidas behov enn å rive verneverdige bygårder for å utvide en busslomme som allikevel kan flyttes.
Kronikk i Universitetsavisa 2. oktober 2014.