Bevaring må utredes
Jeg er glad for at Elgeseter gate endelig blir prioritert fra politisk hold. Gata har vært vanskjøttet helt siden kommunen i 1950 vedtok å utvide gatebredden fra 18 til 34 meter, slik at bilene skulle få plass. Siden den gangen har nr. 30B — selve dronninga blant jugendgårdene i området – stått til forfalls, som et løfte om det som kunne ha vært – en bydel etter kontinentalt mønster, med leiegårder i fire etasjer og europeisk karrébebyggelse.
Det er ikke bare boulevardens skyld. I åra etter at «Studenterhjemmet» ble bygd, begynte man å tenke annerledes om byutvikling i Trondheim. Sverre Pedersen lanserte sine ideer om småhusbebyggelse med hageparseller for arbeiderklassen, og firemannsboligen ble en vanlig boform i Trondheim. Men om en ser utviklinga i lys av dagens behov for bymessig bebyggelse og fortetting, var det nok Studenterhjemmet som var mest framtidsrettet.
Etter mer enn førti års forfall er hjørnegården i Elgeseter gate 30B fremdeles den staseligste bygården på Elgeseter, med sitt spir og sin arkitektoniske detaljrikdom. Men bak sin framtoning har den altså båret på en tung skjebne: I 64 av sine 103 leveår har det ligget i kortene at gården skulle rives.
Det gjør at den også står som en stadig påminnelse om den trønderske seindrektigheten: Virkeliggjørelsen av «boulevarden» kom langt, i alle fall langt nok til at mange bygårder langs østsida av gata for lengst er revet, og har etterlatt gata som en tilfeldig ansamling av bygninger bygd langs ulike gateløp, noe som forsterker inntrykket av den forurensede gata som en neglisert del av Trondheim.
Men det står altså fremdeles tre jugendgårder igjen langs den gamle gatebredden. Det er ikke vanskelig å forstå at det har blitt viktig for byens myndigheter å vise handlekraft. Den trønderske treigheten er i blant oss, og nøler ikke med å slå til når den først vinner fotfeste.
Miljøpakke-samarbeidet har ført til at 64 års handlingsvegring endelig ser ut til å ta slutt. Og det skal vi være glade for. Det er nemlig helt nødvendig. Elgeseter er en av de bydelene i Trondheim som utgjør en naturlig forlengelse av sentrumsbebyggelsen. Det grepet vi tar i Elgeseter gate vil ha helt avgjørende betydning for hvordan bydelen blir utformet og om vi lykkes i å gjøre Elgeseter til en attraktiv – og vakker – bydel å bo og leve i.
Men det er et paradoks at for å oppnå Miljøpakkens planer om en europeisk boulevard, så er det de mest europeiske av alle gårdene i gata som må rives. Ikke minst fordi Miljøpakken ved å virkeliggjøre 50-årenes planlagte boulevard samtidig forutsetter at all trafikkvekst skal skje kollektivt — stikk i mot det som var hensikten med utvidelsen — nemlig at bilen skulle fram. Det er ikke åpenbart at det er boulevarden vi trenger. I alle fall ikke om vi får lagt deler av gata i tunnel — noe jeg opplever at det er stadig større politisk forståelse for at vi bør.
I dag har vi en annen holdning til byutvikling enn det man hadde på 50- og 60-tallet. Vi veit at det er ulike faktorer som har betydning for vellykket byutvikling. Estetiske kvaliteter, ny arkitektur og vern av historisk bebyggelse er også viktig for å skape gode bymiljøer.
Flere har ment at det fins alternativer til rivning av de verneverdige jugendgårdene. Men et slikt alternativ har ikke blitt utredet. Formannskapet har besluttet å rive gårdene, til og med før vedtak om hvilken løsning vi velger å gå for.
Jeg mener at vi må utsette rivning til vi faktisk vet hvilken utforming vi velger for gata, og at vi må ta oss den tida vi trenger for å finne den løsningen som står seg best i framtida. Derfor vil jeg at et alternativ med bevaring av gårdene skal utredes. Det fortjener Elgeseter gate, og det fortjener Trondheim.
Trond Åm
Bystyrerepresentant for Venstre
Kronikk i Byavisa 23.9.2014.