Vi er i ferd med å forlate årets vakreste måneder. Det grønne spirer og gror. Men det som er vakkert er samtidig det som er i ferd med å vokse Norge over hodet som et uhåndterlig problem. Alle vet at gjengroing er et problem. Men hvem gjør noe med det?
Det brukes 1 milliard kroner på norsk reiseliv hvert år. Men knapper og glansbilder på det som er det største problemet, gjengroing av utsikten vi selger. Kan fjerning av busker og kratt langs vegen sidestilles med fjerning av busker og kratt langs skiløyper og stier, og komme i samlesekken «fellesgoder»?
Gjengroing skyldes flere forhold: Færre dyr på beite, færre mennesker som gjør en jobb for å hindre gjengroing — og klimatiske forhold som gjør at lauvskogen vokser mer enn noen gang. Vi trenger ikke bare en dugnad for kikkehull gjennom busk og kratt, men en ny, varig og langsiktig offensiv for å åpne opp landskapet vårt.
Veven av beitebruk er borte. De endringene vi nå ser, er konsekvensene av nedleggelser av bruk for 25 år siden. Bare de siste 14 årene er det lagt ned 25.000 gårdsbruk på landsbasis. Forskning viser at når sauer beiter i tregrensa, hindrer de bjørkeskogen i å bre seg, selv med bare noen få sauer. Stølsdrifta er også viktig for beitinga i fjell og utmark. Også i stølsriket Valdres fortsetter trenden med færre støler i drift. Det hjelper lite at stølshuset har blitt hytte for beiting av setervollen. Er dette noe vi bare må akseptere?
Omleggingen av landbruket handler om mer enn hva ost, kjøtt og kraftfôr skal koste. Større bruk vil også endre utseendet på Norge. Effektivisering og strukturendring er innen rimelighetens grenser rett, men er vi som samfunn villige til verdisette den delen av landbruket som er knyttet til foredlingen og skjøttingen av attraksjonen «aktivt kulturlandskap»?
Noen påstår at hele problemet skyldes bonden som ikke vil. Kommentator i GD Einar Odden sier at «Bonden er vår tids prinsesse Vilikke og prins Orkerikke». Hvor mange av oss andre vil stille opp på fritida vår for å holde ved like fellesgodet «utsikt for alle»? Et annet spørsmål er om det samme gjelder de gangene bonden også er hytteutvikleren?
Der bonden og dyrene før gjorde jobben, må vi belage oss på i større grad gjøre en jobb selv. Gjengroing over år legger en ofte ikke merke til før det er helt gjengrodd. Det tar 6-7 år før krattet vokser opp, men det tar bare 40 minutter å kutte det ned. Hvilke ressurser finnes for å holde krattet nede regelmessig år etter år? Kan dette fungere som arbeidstrening, arbeidsavklaring, sommerjobber for valdresungdom, trening og dugnad for idrettslag og fotballklubber?
Snart nytter det heller ikke å lukke øynene for at klimaet endrer seg. Vi ser at temperatur og fuktighet har økt siden år 2000. Den globale oppvarmingen vil flytte tregrenser og sette fjellplanter i marsj opp i høyden. Om noen tiår vil mange topper i Valdres være kledd med skog. Hva skjer når tregrensa kryper opp langs hytteveggene og stenger fjellutsikten i Hyttevaldres?
Hvordan skal turisten skjønne at det er noe å se og oppleve i Valdres der hun kjører gjennom en kombinasjon av grå og grønne tunneler mellom hovedstaden og fjordene på Vestlandet? Når tregrensa passerer hyttepipa på Vaset — hvem skjønner hvor flott det egentlig kunne vært? Om et år er problemet 30-50 cm høyere enn i år, helt til gjengrodde Valdres ikke lengre er noe attraktivt feriemål.
Det er Valdres sett fra vegen eller hytta vi selger. Om få år kan vi ende med et gjengrodd reiselivsprodukt. Da hjelper det ikke med reklamekampanjer, salgsaktiviteter i utlandet eller flotte glansede hyttebrosjyrer.