Erling var født og oppvokst nær Stavanger, og kom tidlig på 60-tallet til Tvedestrand som tannlege. Her slo han seg ned sammen med sin kjære Ellen, og de fikk etter tre sønner, som igjen forsynte dem med etterlengtede barnebarn.
Han hadde tidvis arbeid andre steder, men Tvedestrand var hele tiden hjemmet hans, og han ble en Tvedestrandsmann så god som noen. Da han ble pensjonist, var det ikke en søvnig sådan. Nå fikk han enda bedre tid til sine interesser. Han dyrket sin hage med stor glede og var ofte på tur i skog og mark. Han hentet bær i skogen, og serverte gjerne hjemmelaget syltetøy.
Ikke minst fikk lokalsamfunnet stor glede av samfunnsengasjementet hans, og han var aktiv til det siste. Hele livet var han Venstremann, og han satt i en lang årrekke i styret i Tvedestrand Venstre. Han stilte på møtene, og deltok i valgkamp. Ivrig og engasjert deltok han i de politiske diskusjonene. Lenge etter at de fleste andre hadde gitt seg og trukket seg tilbake, fortsatte han. Han sa at han stilte seg til rådighet for å utføre arbeidet som kasserer så lenge han klarte å holde rede på tallene, og han ble gjenvalgt på hvert eneste årsmøte, sist nå på Lyngør Fyr i fjor høst. Erling var også den som stilte opp med vafler og hjemmelaget syltetøy på samtlige årsmøter, til stor glede for de andre deltakerne. Allikevel er det ikke vaffelstekeren, men mennesket Erling vi husker. Han hadde en medmenneskelighet, varme og omtanke som til enhver tid skinte gjennom, han hadde stor omsorg for de svakeste i samfunet. Han var pålitelig og pliktoppfyllende, og bidro til fellesskapet på en uegennyttig måte vi andre har kunnet glede oss over. Disse egenskapene gjorde ham til en del av grunnfjellet i Venstre vi setter slik pris på, og Venstre var det naturlige partiet for ham å engasjere seg i.
Dette viste han på mange måter i praksis. Han nedla et stort arbeid som overformynder i kommunen i mange år, helt til dette vervet ble profesjonalisert og sentralisert for få år siden. Gjennom flere perioder var han også aktiv i eldrerådet. En ikke fullt så synlig, men vel så betydningsfull, innsats gjorde han da vi fikk nye landsmenn til kommunen som ikke kunne språket så godt. Han stilte opp som leksehjelp for de fremmedspråklige skolebarna på helt frivillig basis, og det er mange som er takknemlige for den jobben han gjorde her.
Erling var en hederskar, og han var et godt menneske. Vi er mange som vil savne ham. Han vil ikke lenger være en del av bybildet, og de som har hatt gleden av hans samvær i lag, foreninger og andre sammenhenger, vil merke at han er borte.
Vi sender våre varmeste tanker til Ellen og hele hans familie. Vi vil holde minnet om ham levende.