«Jeg vil takke Nina Jensen for å belyse fornybarrevolusjonen som nå foregår i store deler av verden. Dette gir grunn til optimisme og til forsterket klimainnsats. Men ett viktig aspekt manglet i den flotte kronikken: Norge er per i dag i alt for liten grad del av det globale grønne skiftet. Det kan straffe seg på sikt, ikke minst for norsk næringsliv», skriver sentralstyremedlem i Venstre, Rebekka Borsch i en kronikk i Aftenposten i dag.
Norge på stedet hvil
Videre skriver hun:
«Mens verdens største økonomier er i gang med omstillingen fra fossil til fornybar energi, står Norge nesten på stedet hvil.
Det finnes unntak, som elbilsatsingen og Oslos storstilte utbygging av kollektivtrafikken.
Sørgelig lite skjer derimot når det gjelder utbygging av fornybar energi, energieffektivisering, grønt skatteskifte, omstilling av økonomien og kutt av egne klimagassutslipp. Og dette til tross for at vi har nok penger og kloke hoder til at vi kunne ha ligget i front og pushet utviklingen bort fra bruken av fossil energi.
Problemet er at de store partiene ikke vil. De frykter kostnadene ved omstillingen, de frykter for olje- og gassindustrien, de frykter for velgeroppslutningen.
Vi hviler oss på gamle laurbær, i en blanding av naivitet, selvgodhet og informasjonsresistens
Det fremste eksempelet på den bakstreverske holdningen blant våre fremste politikere, er olje- og energiminister Tord Lien. Hans svar på spørsmålet om hvorfor Norge ikke satser mer på fornybar energi, som havvind, er at vi jo allerede er best i verden på fornybar energi. Ingen grunn til å foreta seg noe som helst, med andre ord.
Vi hviler oss på gamle laurbær, i en blanding av naivitet, selvgodhet og informasjonsresistens. Havvindsatsingen tar derimot Danmark, Storbritannia og andre tak i. Nabolandene våre utvikler teknologien og fremtidens arbeidsplasser som vi kunne ha utviklet – ofte med hjelp av norske investorer og norsk spisskompetanse, siden rammevilkårene for videre utbygging av fornybar energi her hjemme er for dårlige.
Norge opplever en form for klimapolitisk handlingslammelse i en tid der resten av verden for alvor har begynt med det grønne skiftet.
Det virker som om Høyre, Ap og Frp ikke har tro på at oljeprodusenten Norge kan bli en lavkarbon-økonomi. Det er å undervurdere landet vårt, og å undervurdere vår evne til omstilling og nyskaping. Handlingslammelsen kan straffe seg i form av en økonomisk smell, tap av innovasjons- og konkurransekraft og tap av omdømme.
Verden rykker fra
For hver måned som går blir gapet mellom det som skjer i verden og det som ikke skjer her hjemme, større.
Tidligere i juli presenterte FN en rapport Pathways to Deep Decarbonization, som viser hvordan de 15 største landene i verden konkret kan redusere sine utslipp i tråd med togradersmålet. Rapporten gir detaljerte veikart for omlegging av industri og transport, energiforsyning og byggesektor for hvert land. Den kan bli et avgjørende moment for å skape bevegelse i forhandlingene om en internasjonal klimaavtale i Paris neste år.
Dessverre ble lanseringen av FN-rapporten knapt nok lagt merke til her hjemme, mens den skapte oppmerksomhet i for eksempel USA. Den grønne omstillingen «lar seg ikke gjøre ved å gå etter lavt hengende frukt — slik som å erstatte kull- med gasskraftverk. Å gjøre dette likevel, kan til og med være kontraproduktivt, ved å lukke nasjonens energiinfrastruktur i et karbonavhengig spor» kommenterte The New York Times nødvendigheten av at USA nå bør satse enda mer på fornybar energi. Avisen beskriver med dette treffende hva Deep Decarbonization vil bety for Norges viktigste næring: Fossil energi kan være på vei ut raskere enn hva som anslås i dag.
Og hva gjør den norske regjeringen? De ønsker at Norge skal satse tungt på gass fremover og mener på alvor at norsk gass skal spille en viktig rolle i kampen mot klimaendringer.
Retorikken virker som om den er ført i pennen av Statoil selv: Norsk gass skal hjelpe EU-landene med å nå sine klimamål. Godt mulig at EU tenker helt annerledes, nemlig at det er smartere å bli fortest mulig uavhengig av gass.
Mye tyder på at vi kan bli sittende på gassen vår om noen år. Både fordi det er «ute», og fordi vi nærmer oss vippepunktet der fornybar begynner å utkonkurrere fossil energi på pris. Forresten vil Fremskrittspartiet til og med øke bruken av gass her hjemme. Med slike forslag står vi i fare for å bli låst til en fossil infrastruktur — og fossil tenkning – mens resten av verden er i gang med å bli lavkarbon-økonomier.
Må ut av det fossile sporet
Norge driver i dag det motsatte av en klok klimapolitikk og det motsatte av en klok nærings- og verdiskapingspolitikk.
Staten fortsetter å pumpe penger inn i petroleumsindustrien, selv om mange nye investeringer kan vise seg å være feilslått om 10-15 år. Det utdannes stadig nye hoder til olje- og gassbransjen, i tillegg har vi en stor del av sparepengene våre investert i fossil energi gjennom Oljefondet.
Vi binder opp kapital, ressurser og kompetanse i en energiinfrastruktur som ikke står seg mot hverken klimamål eller økonomi. Landet vårt risikerer å ende opp som en fossil bakevje.
Dette trenger ikke å skje. Norge har alle forutsetninger for å ta del i, og være en pådriver av det grønne skiftet. Vi kan investere storstilt i fornybar energi fra vind, vann og skog og selge den til Europa.
Potensialet er enormt. Vi kan vri investeringene i Oljefondet over på fornybar energi og klimavennlige prosjekter og slik sikre sparepengene våre. Vi kan bruke spisskompetansen i oljeindustrien til utvikling av ny teknologi. Mulighetene er mange. Men da trenger vi å komme oss snarest mulig ut av det fossile sporet vi har kjørt oss fast i.»
Kronikken stod på Aftenposten.no 31.07.14