Har vi mistet troen på at kvalitet og norsk skole kan være to sider av samme sak?
At prinser og prinsesser til høsten starter på private skoler har skapt mye debatt. Debatten er knyttet til om det er riktig at de kongelige, som nasjonens «førstepar», skal velge bort den offentlige skolen til fordel for private løsninger som oppfattes å være forbeholdt eliten. Hvorfor er dette en diskusjon? De kongelige argumenterer greit i forhold til krav om internasjonal kompetanse for en arvtaker til tronen og andre pedagogiske alternativ for minstemann, men vi hører ikke med de ørene på. Vi hører bare at de gjennom sine valg bekrefter det som er i ferd med å sette seg som en sannhet i hodene våre — norsk skole er ikke bra nok! Vi har mistet troen på skolen vår.
Helt perfekt? Nei! Internasjonale undersøkelser viser at norske elever ikke scorer godt nok i flere fag sammenlignet med de landene vi liker å bli sammenlignet med. Det nytter ikke å lukke øyne og ører og bare finne gode argument for at det er undersøkelsene som er feil. Det er noe som må gjøres.
Norsk skole har vært i gjennom et reformhysteri sammenlignet med den finske skolen vi har lært å forbinde med kvalitet. Å frede skolen fra reformer betyr ikke at vi ikke skal følge med i timen på utviklingen rundt oss. Men kan vi la selve organiseringen ligge og heller fokusere på mulighetene til å bygge på kvaliteten på innholdet? I verdens rikeste land er vi også svært opptatt av tekniske innretninger og nok utstyr. Viktig, men har det fått for stor fokus? Jeg har vært på besøk i flere skoler som regnes som «de beste» utenfor riksgrensen der det er påfallende lite fokus på det samme.
Har det sterke likhetsprinsippet i den norske sosialdemokratiske skolen gått for langt? Hindrer vi utvikling av enkeltelevene ved at alle skal støpes i en form gjennom 10 år? Flere påstår at vi har laget en norsk offentlig skole for middelmådigheter. Det synes jeg er å gå alt for langt, men jeg tror det er sunt å lytte til disse spørsmålene også når vi snur steinene for framtidas norske skole. At angrep er det beste forsvar, er et svært dårlig råd i denne sammenhengen.
Alle elevene i den norske skolen fortjener å få en drømmelærer. Isteden er vi i ferd med å få en situasjon der drømmelæreren blir rømmelærer. Vekk fra skolen. Jeg lurer på hvordan vi som politikere, presse og folk flest våger å gå så langt for å få de folkene som underviser ungene våre hver dag, til å føle seg så lite verdsatt som mulig? På den andre siden opplever jeg som lærer selv at vi lærere kanskje er de flinkeste i klassen når det gjelder å fortelle om alt som ikke fungerer og alt som er galt med både arbeidsplassen og arbeidsgiveren vår. En misfornøydkultur som heller ikke bygger opp under et godt omdømme for skolen.
Når «alle» snakker skolen ned, er det umulig å få til kvalitet! Dårlig omdømme genererer dårlige holdninger. Ønsket om å være stolt av noe er sterkt. Og er vi stolte, forsterker dette det positive. Vi må skape begeistring for skolen vår! Slik blir vi både gode og best. Kanskje burde vi hatt en «omdømmeskole» for skolens omdømme? Regioner og kommuner har gått på omdømmeskole for å lære hvordan vi bygger et godt omdømme for Valdres, for Nordre Land eller for Lofoten. Hva med en felles dugnad og innsats fra alle oss som bryr oss om kvaliteten i den norske skolen? Det ville blitt en massemønstring for kvaliteten i den norske offentlige skolen fra folk flest — fordi de aller fleste borgerne i landet bryr seg om nettopp det!
Snart er tida for å sende egne prinser og prinsesser til et nytt skoleår. På en god, norsk skole, enten den er offentlig eller privat. Jeg gleder meg til dugnad!