Politidirektoratet la tidligere i vår fram en statistikk som viser at 4250 pågrepne satt mer enn 48 timer i politiarresten i 2013. Dette er svært kritikkverdig, og det ser ikke ut til at situasjonen bedrer seg. Bare de fire første månedene i 2014 har Oslo-politiet brutt 48-timersregelen nesten 300 ganger, og hele 11 personer har sittet mer enn fem døgn på glattcelle bare i Oslo politidistrikt i løpet av våren.
Nylig gikk staten på et sviende nederlag i Oslo tingrett som følge av ulovlig glattcellebruk. En 44 år gammel mann saksøkte staten ved justisdepartementet etter å ha sittet i henholdsvis fire og fem døgn på glattcelle. Dette er første gang isolasjon i glattcelle er prøvd rettslig opp mot menneskerettighetene i Norge. Dommen slår fast at den behandlingen 44-åringen fikk er i strid med Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 8 og 14, og staten ble dømt til å betale 44-åringen erstatning og oppreisning.
Dommen kan oppsummeres i tre punkter: For det første kan det utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 8 dersom vedkommende sitter i isolasjon uten at dette er et fundert behov, selv om vedkommende totalt sett ikke sitter lenger enn 48 timer på glattcelle. Videre slår dommen fast at kapasitetsproblemer ikke er tilstrekkelig grunnlag for å holde vedkommende i politiarresten framfor å overføre til ordinær fengselsplass. Til slutt slår dommen fast at det etter avsagt kjennelse om varetektsfengsling ikke er rettslig grunnlag for å føre vedkommende tilbake i isolasjon i politiarresten, med mindre dette er vurdert som nødvendig av retten.
Justisdepartementet offentliggjorde i forrige uke at de vil anke dommen. Dette er svært skuffende fordi dette er penger og energi som heller kunne vært brukt på å bedre situasjonen til de som i dag plasseres i politiarresten og som holdes i isolasjon uten at dette er nødvendig. Justisdepartementet burde, etter min mening, ikke så tvil om at dagens praksis er i strid med menneskerettighetene.
Riksadvokaten har, helt uavhengig av beslutningen rundt anken, vurdert dommen og diskusjonen i Stortinget dit hen at det er behov for en klargjøring av regelverket og har derfor sendt ut midlertidige retningslinjer om bruken av politiarrest. Riksadvokaten tar med dette et helt nødvendig grep for å stramme inn bruken av glattceller, et grep som et politisk flertall på Stortinget ikke har maktet å ta. Selv om disse retningslinjene burde vært sendt ut for flere år siden er det likevel gledelig at Riksadvokaten tar saken på alvor og viser vilje til å endre på en svært uheldig praksis.
Men selv om det nå tas grep fra Riksadvokatens side vil vi ikke komme helt i mål med å få fjernet disse menneskerettighetsbruddene uten at det er en politisk vilje til stede. Venstre fremmet tidligere i år et forslag som innebar et absolutt forbud mot å sitte på glattcelle i mer enn 48 timer, i tillegg til at man ikke skulle bli sittende isolert på glattcelle i mer enn fire timer uten at det ble fattet en begrunnet beslutning om det. Venstre ønsket også at noen av politiets glattceller skulle bli bygget om slik at de i større grad ligner på vanlige fengselsceller, med ordinært møblement, stimuli for hjernen, mulighet for å styre lyset selv, samt mulighet til samkvem med andre innsatte og så videre. På denne måten vil man ikke måtte holde mennesker isolert over lengre tid i strid med menneskerettighetene, men kunne overføre de pågrepne til mer ordinære celler på politistasjonen.
Da forslaget ble behandlet for noen uker siden, var det dessverre bare Venstre som stemte for forslaget, og flertallet på Stortinget, bestående av H, Frp og KrF vedtok å be regjeringen «vurdere tiltak for å heve kvaliteten på landets glattceller».
For at vi skal få bukt med denne praksisen som har pågått i årevis må det politisk vilje til. Det er klart at det må bygges flere fengselsplasser slik at det på sikt blir flere varetektsplasser, men det må også settes inn tiltak på kort sikt slik at vi ikke daglig bryter menneskerettighetene mens vi venter på at det nye fengslet, som ikke engang er vedtatt, skal være ferdig. Så langt har jeg ikke registrert at den politiske ledelsen i Justisdepartementet har fremmet et eneste kortsiktig tiltak for å få bukt med problemet. Det er vanskelig å se at det finnes noen politisk vilje til å stramme inn på praksisen rundt det sterkeste maktmiddelet staten har. Tvert imot ser det ut til at det er en større interesse for å kjøre saken gjennom rettsapparatet i flere år framfor å ta tak i det som vi allerede vet at er en utfordring og et maktovergrep fra statens side.