Den rødglødende midnattsola henger så vidt over havflaten når nattetimene tar til. Flammene fra bålet jager vekk fluer og klegg fra et nærmest vindstille nes. Småbarnsforeldre sitter ved varmen og deler historier om stort og smått, mens de små endelig har sovnet i teltene. Jeg sitter midt i dette fellesskapet sammen med kjæresten min, mens jeg leser de siste sidene av den neste boka i leseringen: Åsne Seierstads "En av oss — en fortelling om Norge".
Det nærmer seg tre år siden 22.juli 2011. Med en bombe i regjeringskvartalet, og deretter en skytemassakre på Utøya døde 77 mennesker i terrorangrepene, samtidig som svært mange ble skadde. Det hele var planlagt og gjennomført av én gjerningsmann, som i dag sitter dømt til 21 års forvaring. Daværende statsminister Stoltenberg sa under Minnegudstjenesten samme år: "Vi er fortsatt rystet av det som traff oss, men vi gir aldri opp våre verdier. Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet." Den økende politiske deltakelsen i tiden som fulgte var et svar på Stoltenbergs utfordring. Vårt fellesskap som nasjon ble styrket.
Det har til nå vært gitt ut omkring 40 22.juli-bøker. Den neste boka i leseringen jeg er med i er en av disse. Dette er Seierstads første bok fra norske forhold. Den velkjente journalisten har arbeidet seg gjennom et massivt kildemateriell, vært tilstede gjennom hele rettssaken, gjennomført en rekke intervjuer, og utfra dette skrevet en dyptgående bok. Hun følger både Norge, gjerningsmannen og noen av hans ofre, en kompisgjeng fra Troms og et søsterpar fra Kurdistan/Nesodden, gjennom sine liv i tiårene før, og deretter under de grufulle hendelsene 22.juli. Seierstad pusler puslespill og skildrer helheten så godt det kanskje er mulig, samtidig som leseren står igjen uten en faktisk forklaring. Nøkternt skildres det mest groteske, og ærlig beskrives også hvilke puslespillbrikker som mangler. Det vil kanskje aldri være mulig å forstå gjerningsmannens handlinger, til tross for kunnskap om hans oppvekst, hans miljø og hans politiske synspunkter. Boka er litterært og journalistisk velskrevet. Det som står igjen for leseren er enkeltskjebner som setter dype avtrykk, samtidig som hendelsene også er en nasjonal skjebne. Det som står igjen er også en norsk naivitet som var med å gjøre dette gjennomførbart, fra de som så på en vond oppvekst, til mangelen på et trykk på "den store knappen" den 22.juli. Boka handler om fellesskap, om å ikke finne tilhørighet og om å stå utenfor fellesskap.
Det nærmer seg tre år. For mange av oss en hel evighet. For mange av de berørte har tiden samtidig stått stille. Ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) har seks av ti berørte savnet hjelp enten til seg selv, barna eller andre familiemedlemmer. NKVTS beskriver hvordan en hendelse som rammer et familiemedlem også affiserer hele familien, og hvor viktig det da er at alle, også søsknene, blir tatt hånd om, undersøkt for psykiske problemer og gitt nødvendig hjelp. Dette har vært fulgt opp ulikt i ulike kommuner, noe man blant annet ser gjennom at det innkom søknader til kun 14 av regjeringens avsatte 50 millioner i skjønnsmidler til kommunene.
Det nærmer seg tre år. Det er varme julidager og langsom ferietid. Lyse og sene kvelder gir oss tid til å kjenne på våre fellesskap og våre hjemsteder, både geografisk, politisk og i våre familier. Jeg vil anbefale deg å også sette av tid til å lese Åsne Seierstads bok. Journalisten Øivind Holthe skrev i tida etter "Jeg forstår nå, at ingen andre kan forstå. Vi kan bare forestille oss." Ingen av oss lesere kan forstå hverken hendelsene i seg selv, eller de opplevelsene ofre, etterlatte og pårørende bærer med seg. Men vi skylder å forestille oss. Slik blir fellesskapet sterkere.