Videoarkiv: Trine Skei Grande lørdag 14. juni:
Video: Video for Web
Stikkord fra Skei Grandes tale i Kirkenes.
Byer som Kirkenes har lenge vært arnested for kulturmøter, språkmøter og flerkulturelle miljøer i hundrevis av år før noen av oss i hovedstaden kunne smykke oss med slike karakteristikker. Og de politiske utfordringene i området her er store og nasjonale. Jeg mener at vi må adressere dem i starten på et slikt møte.
Klimaendringenes påvirkning her i nord kommer til å ha en enorm effekt. Isfrie havner og isfrie fraktpassasjer — kan for noen høres bare bra ut, men det gir oss store utfordringer. Hva det betyr for livet i havet er det vel egentlig ikke mange som vet, men at det fiskes makrell på Svalbard, at nye arter sprer seg og gamle forsvinner skremmer mange forskere.
Yttergrenser
Norge er heldig og kan sitte å se på hvordan landene i Sør-Europa har som oppgave å forvalte krevende yttergrenser for Schengen. Vi selv har ansvaret for en av de roligste og en av de med minst ytre press i Europa. Allikevel klarer vi ikke prioritere å gjøre jobben vår her i nord og sørge for at grenseovergangene holder den standard som kreves.
Derfor er jeg glad for at Venstre har fått gjennomslag for en konseptvalgutredning av grensekontrollstasjon ved Storskog her i Finnmark.
Det er også viktig å sørge for en næringsutvikling i nord, som ikke blir så oljeavhengig at den blir en døgnflue. Langvarige næringssatsinger må verdsettes høyere enn oljepenger som knapt vil vare noen tiår.
Vi mener at en i Nord-Norge trenger næringsutvikling som tenker slik Venstre foreslo å tenke om LoVeSe. Staten er villig til å satse enorme summer i skattefradrag for oljeindustrien. Kanskje burde vi heller satse noe av dette i generelle næringsfond som skaper vekst for framtida.
Og en av de tingene vi virkelig bør støtte oppunder her i nord er Universitetet. Sammenslåingsprosessen viser et Universitets på offensiven, en arktisk institusjon klar for å takle framtidens utfordringer. Når Venstre da har valgt Landsmøtetemaet neste år «Grønn vekst» så er det nettopp for å se hvordan vi skal takle disse framtidige utfordringen. Hvordan bringe sammen kunnskap og næringsutvikling for langvarige næringssatsinger der nordområdenes kunnskap og ressursgrunnlag kan skape framtidens løsninger. Prosess begynner med dette landsstyremøtet.
Nei til fjorddeponi
Kjære landsstyre, jeg tror helt sikkert at det er mulig å drive gruvedrift på en skånsom og sikker måte. Men den dumpingen av gruveavfall og miljøgifter vil bli den store kampsaken framover inne klassisk naturvern.
Norge er et av ekstremt få land som tillater dumping av gruveslam i sjøen. Dumping skjer allerede ved to gruver bare i Finnmark, og Venstre kjemper hardt nå, både lokalt og nasjonalt, for å stanse planene om nye prosjekter med sjødumping. Kampen mot sjødumping av gruveslam markerte på mange måter starten på miljøbevegelsens aksjoner mot industriforurensning. Aksjonene mot Titanias slamdumping i Jøssingfjorden i Rogaland i 1983-1987 ble Natur og Ungdoms første store sivil ulydighetsaksjoner.
Letingen etter verdifulle mineraler fortsetter, også i Finnmark. Flere internasjonale selskaper er med i et rush etter gull og andre mineraler her i nord. Sydvaranger Gruve startet opp igjen gruvedriften i 2009. Avfallet dumpes i Bøkfjorden, blandet med til dels farlige kjemikalier.
Nasjonale laksefjoprder
Pasvikelva renner ut i Bøkfjorden ved Elvenes, Norges smaleste punkt. Den er ikke lenger en lakseelv etter massiv kraftutbygging på 1960- og 70-tallet, men Bøkfjorden er likevel definert som nasjonal laksefjord på grunn av nærheten til Neidenelva. Den er en svært god lakseelv, som spesielt er kjent for det tradisjonsrike Käpälä-fisket, fiske med kastenot. Lenger vest vil selskapet Nussir dumpe avfall fra en kobbergruve i Repparfjorden. Dette har tidligere vært beskrevet på Regjeringens nettsider som «Kobber-Klondyke i Kvalsund», og mange har tro på at gruveprosjektet skal redde lokalsamfunnet. Men Repparfjorden er også nasjonal laksefjord, og Repparfjordelva er ei svært god fluefiskeelv med mye laks. Og du trenger ikke være laksefisker for å forstå verdien av det.
Målet med ordningen med nasjonale laksefjorder er å gi viktige villaksområder «særlig beskyttelse mot skadelige inngrep og aktiviteter i vassdragene og mot oppdrettsvirksomhet, forurensing og munningsinngrep i de nærliggende fjord- og kystområdene». Å fylle igjen fjordene med gruveslam er feil da. Til alt overmål er enda en nasjonal laksefjord, Førdefjorden i Sogn og Fjordane, truet av planer om dumping.
Vi sier ikke nei til alt, men det er vår oppgave å si fra når det er fare for alvorlige konsekvenser for natur og livsmiljø. I bunn og grunn handler dette om at vi skal levere en levende jord videre til de neste generasjon
Men en viktig sak for miljøet og for norsk distriktspolitikk
Vi sier ikke nei til alt, men det er vår oppgave å si fra når det er fare for alvorlige konsekvenser for natur og livsmiljø.
Politireformen
En annen stor utfordring som vi må håndtere framover er politireformen. Politiet utfører i dag en del av statens viktigste funksjoner, som er av grunnleggende betydning både for den enkeltes trygghet og for utviklingen av et lovlydig og velfungerende samfunn:
– Politiet skal forebygge og bekjempe kriminalitet, samt skape trygghet for befolkningen.
Men kriminaliteten i landet er under store endringer. Aldri før har vi hatt en så lovlydig ungdomsgenerasjon som vi har i dag. Men aldri har kriminalitet vært så sammensatt, International og på en måte "innovativ".
Poltianalysen konkluderte med at dagens politi verken er organisert, styrt eller ledet på en slik måte at politiet kan møte denne utviklingen.
Vi må rydde opp, og da er det viktig at vi ikke ødelegger mer ved å bare detaljstyre politiet. Mye av kritikken etter 22. juli gikk ut på at Politidirektoratet hadde detaljstyrt politiet i for stor grad og målt politiet på uvesentlig ting. Vi må ikke gå i samme fella!
Vår viktigste oppgave er å sette alle politikvinner og politimenn til å ta riktige beslutninger når det gjelder. Gi de autoriteten tilbake for å gjøre de riktige beslutningene.
Det betyr at vi må gjøre strukturelle endringer, vi trenger store kulturelle endringer og vi trenger et stadig påfyll av kompetanse om den verden rundt dem som stadig endres og utfordres.
I tillegg må politiet få lov til å være først og fremst politi — og ikke drive med alle mulige sivile oppgaver. Politiet skal forebygge, bekjempe og etterforske kriminalitet, og det må de ha tid, kompetanse og ressurser til å gjøre. På den måten skaper de trygghet i samfunnet.
Utsirahøyden
Utsira er, om det ikke akkurat kan beskrives som vårens vakreste eventyr, så har det i alle fall vært interessant å både følge med på de politiske diskusjonene, og endelig være i en avgjørende posisjon for å få endret norsk politikk. Å følge elektrifiseringsdebatten gjennom de siste tiår kan egentlig bare beskrives som et apatiens evangelium. Fra midten av 90-tallet har elektrifisering, på sviktende forutsetninger, blitt avlyst, utsatt eller vurdert som for dyrt. Når Ekkofiskfeltet ble behandlet i Stortinget for et år siden fikk elektrifisering 2! Stemmer. Og det var ikke den eneste. Det de har til felles, er at alle forutsetningene, sett i etterpåklokskapens lys, var feil.
Så hva skjedde med Utsira?
På morgenen 15. mai stiller Fremskrittspartiet opp i debatt på Politisk Kvarter på NRK, og bruker velkjente argumenter som «Det viktigste er å se på kost/nytte faktoren før elektrifisering av Utsira», «Kost/nytteeffekten er hinsides», «Symbolpolitikk på Utsirafeltet», «Kostander som er astronomiske», «Klimautfordringene er ikke en norsk utfordring, det er en global utfordring», «Skal vi gå inn å ta enorme kostnader på et relativt lite utslipp?» og «Fornuften av elektrifisering av sokkelen er meget tvilsom». Vi har Miljøbevegelsen og Venstre på den ene siden, petroleumsnæringen og deres støttepartier på den andre siden. Det lukta ikke seier riktig med en gang.
Og for å svare på disse argumentene med en gang: De sier at gassen som ikke vil brennes hvis plattformene drives med kraft fra land, uansett vil selges og brukes et annet sted. Hæ? Dette er jo et argument som kan brukes om absolutt alle klimatiltak: Lar du bilen stå for å sykle i stedet? Spiller ingen rolle — bensinen du sparer vil bare bli solgt til noen andre. Etterisolerer du huset ditt? Dropp det — strømselskapet finner uansett en annen kjøper av strømmen du sparer. Lar du være å fly på ferie? Flyet går uansett!
Her trengs et grunnkurs i økonomi: Redusert etterspørsel over tid vil redusere produksjonen. Hvis folk kjører stadig mindre bil, går salget av bensin ned, og dermed også produksjonen. Hvis vi flyr stadig mindre, vil flyselskapene etter hvert måtte legge ned ruter. Dessuten er det jo ikke slik at ikke våre naboland reduserer sine klimagassutslipp eller reduserer sitt forbruk. Tvert om.
Og utslippet er stort — det tilsvarer utslippene til hele Oslo-by — bare for å gi et bilde.
Men tilbake til Utsira. På formiddagen 16. mai har Venstre og de andre i opposisjonen samlet seg om at elektrifisering av Utsirahøyden. Budskapet er at vi nå skal pålegge oljeselskapene å elektrifisere hele Utsirahøyden. Kraft fra land, i stedet for forurensende gassturbiner, er viktig for å unngå etablering av nye store utslippskilder som binder de norske utslippene på et høyt nivå lenge etter 2050. Utsirahøyden skal produsere olje og gass i et halvt århundre fremover, og Det Internasjonale Energibyrået har advart sterkt mot å feilinvestere i fossil infrastruktur.
Så svarer olje- og energiminister Tord Lien på opposisjonens krav om elektrifisering av hele Utsirahøyden, der han slår fast at det er fullt mulig å elektrifisere Utsirahøyden uten forsinkelse. Arbeiderpartiet førsøker seg på en mediepolitisk spin, og kaller brevet for et fullt gjennomslag for Arbeiderpartiet. Selv om brevet neppe kan beskrives som fullt gjennomslag for Arbeiderpartiet, og media varsler at Arbeiderpartiet har slått full retrett, glemmer man at debatten allerede nå har gått fra om vi skal elektifisere, til når. Endringen vi har kjempet for i snart 25 år, har plutselig skjedd på under to uker.
Så, for to uker siden ber en enstemmig miljøkomite at regjeringen i konsesjonsvilkårene for Johan Sverdrup skal stille krav at hele områdets kraftbehov skal dekkes med kraft fra land, senest i 2022. Olje- og energiminister Tord Lien uttaler da at «Regjeringen har hele tiden hatt som mål å få til kraft fra land til alle feltene på Utsira». Da har det gått tre uker siden energipolitisk talsmann i Tord Liens eget parti uttalte på Politisk Kvarter at «Fornuften av elektrifisering av sokkelen er meget tvilsom».
Sånn er det å ha Venstre tilbake i Stortinget med avgjørende innflytelse folkens. Og den skal vi bruke, både til høyre og til venstre.
Men jeg vil legge til en annen kommentar etter å ha vært med på dette. Det er noe helt riv, ruskende galt med norsk oljeforvaltning. Det har vært umulig å få innblikk i alle avgjørende tall. Det har vært umulig å ettergå de tallene som har vært offentlige. Det finnes få miljøer med motkompetanse til selskapene. Det finnes få journalister som jobber svært tett på oljebransjen. Og Stortinget får saken på et tidspunkt der alle avgjørende valg er tatt, og der man egentlig forutsetter at Stortinget er enige med løsningen oljeselskapet har valgt. Hvis ikke blir det forsinkelser. Her har Venstre en jobb å gjøre, å lage et system som sørger for at næringen har forutsigbare rammevilkår, samtidig som man sikrer at Stortinget har reell makt til å sette krav.
Et gjenkjennelig Venstre
Venstre skal være gjenkjennelig, vår oppgave i politikken bygger på vår felles analyse hva samfunnet trenger. Det trenger et liberalt parti som kan bygge det bærekraftige samfunnet med kloke selvstendige borgere
Vi trenger et parti som bekjemper det som gjør mennesker små og umyndige. Om det er fattigdom, dårlig skole eller et stort offentlig byråkrati, samme hva: det gjør borgere små.
Og det var riktig å skifte Regjering. Fokus er snudd til hva staten bør gjøre for oss, ikke en statsminister som sier at noen må stå opp for systemene når de rammer individene.