Tibet-spørsmålet og tibetanernes livsvilkår i Kina har stått på den politiske dagsorden siden 1950. Tibet ble drøftet i generalforsamlingen i FN i 1959, 1961 og 1965. Det avstedkom resolusjoner som bl.a. tok til orde for selvbestemmelse for Tibetanerne
Tibets eksilregjering, med eksilstatsminister Lobsang Sangay og Tibets åndelige leder Dalai Lama, som begge har besøkt Norge i vår, krever ikke en tibetansk stat og løsrivelse. De ønsker mer selvbestemmelse i Tibet og en dialog med Kina om dette. Neste år er det 50 år siden FNs generalforsmaling sist mente noe om Tibet- spørsmålet.
Den 23. mai i 2000 tok stortingsrepresentant Børge Brende, opp Tibet-saken i et skriftlig spørsmål til daværende utenriksminister Torbjørn Jagland. Altså for 15 år siden. Spørsmålet lød som følger:
Det er 50 år siden kinesiske styrker rullet inn i Tibet. Tiden er nå i ferd med å renne ut for tibetanerne og deres kultur. Likevel sviktet Norge så sent som i vår under FNs mennesekerettighetskommisjons møte. Da ville man ikke være medforslagsstiller til USAs forslag om resolusjon mot Kinas brudd på menneskerettighetene i Kina og Tibet. Kan man vente en mer aktiv Tibet-politikk fra Regjeringen fremover, og hvorfor var ikke Norge medforslag-stiller til USAs forslag om resolusjon mot Kinas fortsatte brudd på menneskerettighetene i Kina og Tibet?
President, det er omtrent som jeg skulle skrevet det selv. I går. Eller i forrige uke. Det kunne jo vært et veldig tidsaktuelt spørsmål, all den tid statsråd Brende i går holdt et innlegg i FN om menneskerettigheter.
President, la meg berolige statsråden med at jeg ikke stilte spørsmålet og at jeg er glad for at en norsk statsråd og en norsk prinsesse blir invitert til å snakke om menneskerettigheter i FN. Jeg er også glad for at Regjeringen har varslet en egen stortingsmelding om menneskerettigheter.
Når det gjelder situasjonen i Tibet og forholdene for den tibetanske minoriteten i Kina, har det gått snart 15 nye år siden daværende stortingsrepresentant Brende mente tiden var i ferd med å renne ut for tibetanerne og deres kultur. Situasjonen i Tibet er dessverre ytterligere forverret.
Etter opptøyene i 2007 og 2008, fikk vi i 2009 høre om de første selvantenningene blant tibetanere. Fram til i dag oppgis det at 130 tibetanere har antent seg selv i protest mot Kinas overgrep i Tibet. Rettsoppgjøret etter opptøyene i 2007 og 2008 var brutalt. Flere internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har beskrevet rettssaker som fiktive, mangelfulle, noen uten beviser, noen uten forsvarer og noen med voldelige innslag. Dødsdommer er fullbyrdet. I andre tilfeller er personer bare forsvunnet. Uten rettsoppgjør.
Noen er dømt for å ha deltatt i forsamling på offentlig sted.
Situasjonen i Lhasa beskrives av de som har vært der de siste årene som en krigssone. Det er intens kameraovervåking og avlytting. Politi og militære, bevæpnet, er godt synlig i gatebildet. Mediebildet er innskrenket og sensurert. Tibetanerne beskriver diskriminering innen arbeidsliv, utdanning og helse. Fortsatt rapporteres det om tvangsarbeid.
Statsråd Brende har selv, som stortingsrepresentant, omtalt folkeforflytning og masseinnvandring av kinesere som en av de største truslene mot tibetansk innflytelse og kultur. De er i ferd med å bli en liten minoritet i eget land.
President, respekt og tillitt for domstolene, samt organisasjons, presse- og ytringsfrihet er grunnleggende rettigheter for mennesker. Verdenssamfunnet har en rolle her. Institusjoner som FN og Verdensbanken er sentrale aktører. Statsråden har selv ved flere anledninger blant annet etterlyst at FN skal få adgang til å komme inn i Tibet og rapportere nøytralt om situasjonen for å få informasjon fra en uhildet aktør. Er dette noe statsråden anser som aktuelt å ta opp med FN?
I tillegg kan Norge jobbe direkte med andre land, gjerne de nordiske og baltiske landene, som har en relativt lik demokratisk kultur, for å påvirke Kina og for å hjelpe direkte i Tibet.
På samme visk kan vi jobbe direkte med andre land i Asia, som Nepal, India og Mongolia, hvor tibetanske flyktninger oppholder seg. Bistandsarbeid, folk-til-folk-samarbeid, akademisk samarbeid, utdanning og helse er også saksrelatert samarbeid som kan være aktuelt.
President, jeg vil sette pris på om statsråden kan gi noen betraktinger rundt hvordan Regjeringen tenker om hvilke aktører som er aktuelle å samarbeide med konkret knyttet til menneskerettighetssituasjonen og utviklingen generelt i Tibet.
President, det er en interessent utenrikspolitisk debatt som har reist seg i Norge i vår i kjølvannet av Tibet-saken og Dalai Lamas besøk i Norge.
Norges forhold til Kina har gått inn i en ny fase etter at Nobels fredspris for 2010 ble gitt til Li Xiabou. I de femten årene som har gått siden stortingsrepresentant Brende ledet Tibet-komiteen har den økonomiske veksten i både Norge og Kina vært eventyrlig. Produksjon og etterspørsel etter olje og gass har stått sentralt i denne veksten. Generelt har også handelen mellom Norge og Kina vokst veldig, samt at Kina er i ferd med å bli verdens største økonomi.
Kinas posisjon som verdens ledende økonomi, aktualiserer Norges forhold til Kina. Ikke minst når det gjelder handelsinteresser. Men også når det menneskerettigheter, demokrati, miljø og klima.
Himalaya blir gjerne omtalt som den «tredje pol». Tibet-platået har store vannressurser og tilgang til naturressurser er en sentral kilde til konflikten i Tibet. Våre egne nordområder og Arktis står også overfor utfordringer med nedsmelting og nye isfrie passasjer for båttrafikk som noen eksempler på både trusler og muligheter. Kina er invitert med som observatør i Arktisk råd. Hvordan de agerer i eget land og hvordan de forvalter naturressurser i eget land kan ikke sees isolert fra forvaltning i eget nærområdet.
Når en ser hvordan Kina har kolonisert Tibet og bruker generasjoner på å endre befolkningsmønstre til sin egen fordel, er det et både innenriks- og et utenrikspolitisk anliggende å forholde seg til en slik aktør på et nøkternt vis, holde en konsekvent linje og tenke svært langsiktig. Jeg håper statsråden vil bidra også til å plassere regjeringens politikk og Norges totale interesser inn i en slik kontekst.