Tirsdag 3 juni var leder og nestleder i Norsk Studentorganisasjon (NSO) ute i NRK Ytring og kunne avkrefte myten om mastersyken basert på en rapport fra NIFU som viste til at flertallet av nyutdannede masterstudenter hadde fått seg en relevant 6 måneder etter endt studie. NHO var raskt ute onsdag 4 juni for å presisere at mange av de som hadde fått relevant arbeid var overkvalifiserte for stillingen de hadde fått i følge en undersøkelse de hadde foretatt blant sine medlemsbedrifter.
For meg som nyutdannet med en bachelorgrad i statsvitenskap fra våren 2013 virker mastersyken høyst reell. Jeg har søkt på så mange stillinger at jeg har mistet kontroll på nøyaktig hvor mange det faktisk er, og jeg har enda til gode å lande en fast heltidsstilling. Jeg har riktignok jobbet som valgkampsekretær for Rogaland Venstre i valgkampen 2013 og jobber for tiden deltid som politisk rådgiver for Stavanger Venstres Bystyregruppe, jobber jeg er både takknemlig og beæret over å få lov til å ha. Men at det skal være så vanskelig å få seg en relevant heltidsjobb for en person med bachelor er svært uheldig. For hva er vitsen med å drive å oppfordre ungdom til å høyere utdanning når de blir sittende igjen i hengemyren dersom de ikke tar en master?
Hva er vitsen?
Mange av universitetene og høyskolene bruker minimalt med ressurser på bachelorutdannigene. Dagens finansieringssystem fungerer slik at midlene følger hver student, derfor presser man ofte så mange studenter som mulig inn på studiene, og særlig de populære studiene, noe som gjør at studier som statsvitenskap, økonomi og administrasjon og kommunikasjon nærmest blir for rene pølsefabrikker å regne. Det går utover kvaliteten på studiene når forelesningssalene fylles til randen, og det skaper en avstand til foreleserne som ofte oppfattes som svært stor. Hadde studentene som velger seg inn på disse studiene sett noe igjen til pengene de faktisk bidrar til å få inn i form av kurs og emner av høy kvalitet og god oppfølgning fra institusjonenes side hadde det vært en ting, men det gjør de ofte ikke i dag. Ved mange institusjoner føler faktisk mange studenter seg mer som en byrde enn en ressurs.
Går ut over kvaliteten
Midlene universitetene får fra pølsefabrikkstudiene brukes på helt andre ting enn de studentene som faktisk får dem inn. Prestisjetunge mastere som ofte ikke er økonomisk bærekraftige får mye av disse midlene. Jeg har ingenting i mot at det er mange skikkelig bra mastere ved universiteter og høyskoler, tvert i mot. Problemet er når det går ut over kvaliteten på bachelorstudiene. Mitt inntrykk er at mange institusjoner bruker så lite ressurser som overhodet mulig på bachelorstudiene sine. La meg gi et eksempel. Ved institusjonen jeg studerte måtte vi levere inn obligatoriske oppgaver som et krav for å komme opp til eksamen, noe som er helt vanlig. Men når vi spurte om vi kunne få karakter, eller i det minste en veiledende karakter fikk vi til svar at foreleseren ikke ressurser til å gi oss det. Slik er situasjonen ved altfor mange institusjoner.
Bommer kraftig
Så kjære NSO, fra en nyutdannet arbeidstaker med en bachelorgrad sitt ståsted ser det ut som at dere bommer kraftig når dere går ut og avkrefter mastersyken som en myte. Den virker høyst reell. Så istedenfor å holde festtaler om kampen for kvalitet i utdanningen burde dere heller gå i strupen på institusjonene som prioriterer uforholdsmessig mye midler til mastergrader fremfor bachelorgrader. Det er ved disse institusjonene at mastersyken har sitt opphav. Det er de som er kjernen til problemet, og det er bare når de innser det selv at det blir gjort noe med det, og det kjære NSO må dere hjelpe dem med å innse.