Løvstakksiden har i lengre tid vært i søkelyset. Løvstakksiden er på mange måter fremtidens bydel. Her er vi langt borte fra boligfeltene sin disiplinerte homogenitet. Barn som vokser opp her, vil ha en fantastisk mulighet til å mestre en kompleks og moderne verden. De får også tilknytning til en viktig bydel i Bergen, historisk sett, da Norges industrihistorie startet her i 1805.
Løvstakksiden er også en prøvestein på hvor villig vi er til å ta kontroll over bolignøden i sentrumsbydelene, for å bevare en variert bosetning. Da kreves en forståelse av at boligpolitikken handler om mennesker og relasjoner, og ikke minst et av de mest basale menneskelige behovene — tak over hodet og et sted å høre til.
Mennesker kan ikke flyttes rundt som brikker i et spill.
Ser ikke barnas behov
Bergen kommune har flere ganger vært nominert til bosetningsprisen for bosetning av flyktninger. Vilkårene for denne kan neppe være et langsiktig perspektiv på integrering og oppvekst/barndom. Mange flyktningfamilier blir bosatt gjennom det kommunale systemet. Med dagens praksis risikerer en gjennomsnittlig barnefamilie å flytte tre til fem ganger (inkludert asylopphold) i løpet av tiden de bor i kommunale boliger.
Flyttingen innebærer som regel oppbrudd fra skole og barnehage. Dette er å nedprioritere barnas behov for relasjoner og nettverk grovt, en forutsetning for god inkludering. Bergen kommune sin holdning og praksis her er ikke fremtidsrettet.
Må få kjøpe
Så hva kan gjøres? Jo, den kommunale boligmassen må bli mer variert og det må bli flere store boliger. Det må tenkes på at familier blir større etter som årene går, uten at dette skal tvinge barn bort fra nettverket i barnehage og på skole.
Det må være mulig å flytte til større bolig i nærmiljøet, fra toromsleilighet til en bolig som kan romme mor, far og flere barn. Langsiktig perspektiv vil styrke integreringen sterkt.
Muligheten til å få kjøpe boligen man bor i, må gjøres bedre. Dette vil også dempe vedlikeholdskostnadene til de kommunale boligene. Boligpolitikk handler ikke om et brikkespill der alle kan flyttes i alle retninger. Målet om at alle skal gå fra leie til eie må ikke bety at man samtidig blir kastet ut av et nærmiljø man har tilknytning i.
Færre «kaninboliger»
Selv om mye av debatten i det siste har handlet om kommunale boliger, er det private markedet likevel viktigst. Før tenkte man gjerne at det ikke var bra for barn å bo i sentrum av en by, men dette er nå i endring. Dessverre gjenspeiles dette lite i boligplanleggingen.
Per i dag finnes det nesten ikke boliger for familier med tre barn, selv om det finnes mange familier i denne størrelsen. Skal de kjeppjages fra sentrum? Det er sånn mange opplever det i dag. Jeg kjenner et utall barnefamilier som ikke orker å bo i kaninbur i lengden, og de flytter da til Sandsli, Åsane, Askøy og Sotra. Barn trenger plass, både ute og inne, og derfor havner de fleste barnefamilier i Bergens yter bydeler eller i tilgrensende kommuner.
I neste omgang påfører dette oss som fellesskap forurensing og et transportsystem som ikke fungerer. Men mange familier hadde valgt vekk timer i bilkø mot å bo nær sentrum, nær gode kollektivløsninger og nær arbeid. Barnefamilier må få velge å bo i sentrum. Da må boligstørrelsen opp.
Høyere minimumsgrense
Den ensidige satsingen på småboliger, under 70 — 80 kvadratmeter, som faktisk skjer, tyder på at barnefamilier ikke er den primære målgruppen for utbyggerne av boliger i sentrum. Derfor må vi som politikere si tydelig at barn hører til i byen, og det må bremses på «hybelbyggingen» gjennom høyere minimumsgrenser på boligstørrelsen.
Seksjoneringen som skjer i eksisterende boligmasse, i det skjulte, må også slåes ned på. Det er i dag mange gater som utmerker seg ved seksjoneringsaktivitet. Grep som hever størrelsen på boligene i området, vil kunne senke prisnivået over tid, dersom dette gjøres i et visst omfang.
Må prioritere fremtiden
Dette er selvsagt upopulære tiltak, ikke minst fordi dagens eierside vil tape penger. På den andre siden vil fellesskapet tjene på det. Markedet trenger også regulering for å fungere. Dette er de fleste klar over. Vi må prioritere fellesgodene, som blant annet er en levende by, redusert press på transportsystemet og verdier som toleranse og mangfold.
Derfor må det lages et større rom for barnefamilier i sentrumsplanleggingen. Vi trenger en visjonær byutviklingspolitikk som ikke tenker gårsdagens tanker.
Åsta Årøen
Bystyrerepresentant for Venstre
Les innlegget og delta gjerne i debatten på BT.no her.