I denne kommentaren skal vi se nærmere på noen historiske milepæler som var avgjørende for at vårt styresett har utviklet seg til å bli det det er i dag, og vi skal se nærmere på noen rettigheter som vi kanskje tar for gitt i dagens Norge.
Den første milepælen er formannskapslovene som kom i 1837. Formannskapslovene la grunnlaget for selvstyret vi i dag har i Kommune-Norge og videreførte langt på vei grunnlovens ånd om å gå vekk fra embetsstyre og i retning av folkestyre selv om grunnloven i seg selv ikke inneholdt noe om lokalt selvstyre. Kravet om lokalt selvstyre ble først og fremst framsatt av bøndenes representanter i Stortinget med Jon G. Neergaard i spissen på bakgrunn av idealene som lå til grunn for den franske revolusjon og nettopp ble ansett for å være grunnlovens ånd. Men det var ikke bare å få vedtatt en lov som ville endre hele forvaltningssystemet i en håndvending, og det var heller ikke Stortinget som hadde siste ord i saken, alle lover måtte nemlig godkjennes av kongen, som på dette tidspunktet var Carl Johan. Det gikk mange runder i Stortinget før formannskapslovene ble vedtatt, man gjorde blant annet vedtak som svenskekongen ikke ville godkjenne på Stortinget i 1833.
Dermed måtte man ta formannskapslovene opp til behandling igjen på Stortinget i 1836, her ble de til slutt godkjent. Man fikk et kompromiss som ga større statlig kontroll enn det opprinnelige forslaget, mot at staten tok mye av kostnadene som i utgangspunktet var tiltenkt kommunene, noe som ble avgjørende for at dette forslaget til slutt fikk flertall og ble sanksjonert av Carl Johan 14. januar 1837 på dagen 23 år etter at Norge ble overdratt fra Danmark til Sverige gjennom Kielfreden.
På 1860-tallet skjøt utviklingen i skolevesenet virkelig fart og man fikk lover og reformer som moderniserte skolen og systemet ble mer lignende det vi har i dag. I 1860 kom nemlig Lov om almueskolevæsenet paa landet, også kjent som fastskoleloven. Der hvor tidligere lover bare foreskrev én fast skole i hvert prestegjeld i tillegg til omgangsskole, ble nå fast skole innført som den regulære ordningen. Antallet faste skoler økte kraftig, og det ble også mange flere lærere. I 1864 ble den første folkehøyskolen opprettet. Og så, i 1869, kom Lov om offentlige skoler som skulle omhandle den høyere allmenndannelse. Denne loven delte den videregående utdannelse i middelskole og et påfølgende gymnas. Det var også gjennom denne loven at man langt på vei fikk nasjonaliserte standarder for utdanning nøye regulert inn i lovverket slik at de individuelle forskjellene mellom skolene mer eller mindre ble fjernet. Slik tok man de første stegene mot den moderne skolen vi har i dag.
Den neste endringen vi skal ta for oss kom i 1884, det var innføringen av parlamentarisme som styresett, et prinsipp som ble innført med Venstre og Johan Sverdrup ved roret. Parlamentarismen er et styresett som gir parlamentet (Stortinget) kontroll over den utøvende makt (regjeringen). Hvis et flertall i Stortinget vedtar at de ikke lenger har tillit til regjeringen, må den gå av. Problemet før parlamentarismen ble innført var at regjeringsmedlemmer ikke hadde rett til å møte i Stortinget, noe som førte til at de unngikk debatt og kritikk fra stortingsrepresentantene. De fleste avgjørelser ble altså fattet innad i regjeringen uten at Stortinget i realiteten fikk særlig mye å si, ikke så ulikt praksisen man hadde med den rødgrønne flertallsregjeringen i forrige periode.
Striden om parlamentarisme var oppe i Stortinget før 1884 og den politiske kampen var intens. Forslagene om innføring av parlamentarisme hadde hele tiden flertall i Stortinget, men svenskekongen nedla utsettende veto hver gang man prøvde å få dette gjennom. Det endte til slutt opp med at Stortinget stilte regjeringen for riksrett i 1884 for å ha nektet å gjennomføre et stortingsvedtak. Regjeringen Selmer ble fradømt sine embeter og kongen var tvunget til å utnevne parlamentarismens største forkjemper og hjernen bak det hele, Venstres grunnlegger Johan Sverdrup, til statsminister.
I 1915 kom den største omveltningen innenfor barns rettigheter verden hadde sett, de Castbergske Barnelover. Ingen andre lover har så tydelig sikret barns rettigheter utenom FNs konvensjon om barns rettigheter. De Castbergske barnelover var Johan Castbergs hjertebarn. Da han ble tilbudt å sitte i Gunnar Knudsens (Venstre) første regjering, var hans eneste betingelse at han skulle jobbe med lovforslag om nye barnelover. Denne regjeringen fikk ikke tid til å gjennomføre så mye politikk siden de bare satt fra 1908—1910. I 1913 kom Knudsen og Venstre til makten igjen, og Castberg ble nok en gang med i regjeringen. Gunnar Knudsens andre regjering fikk gjennomført en rekke viktige rettighetsgrep. I tillegg til barnelovene fikk man innført kvinnelig stemmerett i 1913, og 8-timers dagen i 1919. De Castbergske Barnelover var nærmest ansett for å revolusjonære i 1915. De sikret blant annet at barn født i og utenfor ekteskap fikk like juridiske rettigheter og at faren til barnet måtte betale barnebidrag dersom han ikke var med å oppdra barnet. Disse lovene la grunnlag for barnelover over hele resten av verden, og disse lovene alene gir barn et sterkere rettsvern enn i mange andre land i dag, 100 år etter.
Det er dyktige, framtidsoptimistiske politikere og politiske vedtak som har lagt grunnlaget for det moderne Norge. Hver generasjon har hatt sine dyktige og urokkelig framtidsoptimistiske politikere enten de har kjempet for frihet, mot okkupasjon eller for rettferdighet, hver generasjon har ført samfunnet minst ett steg videre. Jeg er trygg på at Norge fortsatt er på vei framover, steg for steg. Ønsker dere alle en riktig god nasjonaldagsfeiring med smilende barn, god korpsmusikk, is og pølser.
Magne Bartlett, Politisk rådgiver for Stavanger Venstres Bystyregruppe