Det er litt pinlig. For det høres ut som jeg var alene om dette. De siste ukers debatt gir inntrykk av at halve byen og vel så det var klar over at skulpturen utenfor Kunsthall Stavanger (tidligere Stavanger kunstforening) het «Figure for landscape» og var laget av Barbara Hepworth (1903—1975) og at den var ualminnelig verdifull. Det er som om «Figure for landscape er i byens hender og hjerte.
Det har slått meg: La oss si at Oslo kommune manglet midler til å gjøre en helt nødvendig rehabilitering. Så kom de på en idé. De kunne selge «Monolitten» eller for ikke å snakke om «Sinnataggen». Det hadde blitt ramaskrik. Det hadde blitt opptøyer. Det hadde et folkelig engasjement uten sidestykke i kunsthistorien. Men det ville ikke ha skjedd. Ingen hadde foreslått det. Ingen.
Hvis det er slik at «Figure for landscape» er Stavangers svar på Gustav Vigelands «Sinnataggen», har jeg sett tilløp til opprop og debatt. Men med mindre jeg har oversett noe, er det vanskelig å få øye på det folkelige engasjementet. Kanskje den ikke er så kjent i byen likevel? Men rett skal være rett, 297 personer har signert oppropet for å få skulpturen tilbake.
Kanskje det er dette som er den kulturelle unnlatelsessynden. Hvorfor har ikke «Figure for landscape» fått en mer framtreden plass? Storhaugnuten. På Torget. På Tastaveden. Hvorfor forteller ingen oss hvilken kunstjuvel vi sitter på? Kanskje er det slik at salget utfordrer oss som oljeby, for omverdenen ser på Stavanger som en pengesterk oljeby nesten uansett hvordan vi definerer oss selv. Vi ønsker å være energibyen, men østpå blir det definert som oljebyen. Vi vil være kulturby, men er det ikke slik at litt utenfor Rogaland ender det likevel i olje? Vi har en materialistisk rikdom som er unik og vi er heller ikke redde for å vise det, men er det alt vi ønsker å vise?
Vi må våge å la kulturen prege byen i enda større grad, og vi må være stolte av den kunsten og kulturen vi har her i byen. Det er ingen grunn til å være på defensiven. Vi har kulturplaner og kulturstrategier så det holder. Det står ikke på mål, strategier eller tiltak. Det står ikke på gjennomføringsevne og vilje. Rogaland Teater, Konserthuset, Tou Scene, atelierhus, gallerier, Metropolis, revymiljøet, Maijazz, Sølvberget, kulturskole, Stavanger Brass, Kunsthall Stavanger, Kapittel, filmmiljø og annen kulturell produksjon, museum og så videre. Det arbeides solid med kultur både administrativt og politisk. Jeg trekker gjerne fram Sølvberget spesielt. Her står den kulturelle nytenking og nyorientering langt framme. Her har Kapittel sitt utspring, Litteraturhus, Kiellandsenter, formidling og en særdeles vellykket fornying av første etasje. Alt for å gi publikum mer. Det står respekt av evnen til fornying. Den er ingen selvfølge. Den kommer ikke av seg selv.
Men jeg hører også at kulturarbeidere drar til Oslo. Til utlandet. For å finne større miljøer. Men også for å kjenne seg verdsatt. Det er et alvorlig tankekors. Det hviler et helt spesielt ansvar på en by som i stor grad fremmer ingeniørkunst. Kunsten i god økonomisk forvaltning. Der olje og gass får rammevilkår som næringen krever, føler nok kunstnæringene at de blir avspist med peanøtter. Kulturstipend går i all hovedsak til hovedstadsmiljøet. Stipend er det noen som får. Mange mottar ikke. Det er avgjørende at rammevilkårene gjelder alle. Det er i liten grad tilfelle i dag. Det er en statlig oppgave.
Men lokalt hviler det et stort ansvar på kommuner i Stavanger-regionen å ta et kulturløft. Nettopp fordi vi er den regionen vi er, kreves det at det finnes andre næringsklynger. Kultur er åpenbart en slik næring. Oljen og gassen er i et historisk perspektiv av kort varighet. Kunsten og kulturen har levd betydelig lenger og vil leve betydelig lenger enn de fossile energikildene. Det er også en kulturell unnlatelsessynd å nedprioritere det kulturelle uttrykket og den kunstneriske kreativiteten når inntektsstrømmen fra oljenæringen er på det høyeste.
Kunsthallen er i sin rett til å gjøre hva de vil med skulpturen sin, men å kvitte seg med «Figure for landscape» er uklokt. Ganske enkelt fordi Kunsthall Stavanger med dette har solgt noe som er med på gi byen identitet. De har forvaltet noe på vegne av fellesskapet, men når valget sto mellom å fortsatt gjøre dette eller å få penger, valgte de det siste. Men pengene som kommer inn strekker ikke til. Om beste anslag slår til så får kunsthallen 20 millioner på konto etter salget. Med en optimistisk regning kan vi anta en avkastning på 5 prosent, altså 1 million i året. Det er vanskelig å se at dette kan være nok og om noen år vil det være på an igjen. Hva skjer da? Mer kunst som skal selges? Er nestemann ut «Johanna og Broremann? Nei, vi forvalter ikke en kulturarv på en slik måte. «Figure for landscape» er ikke hva som helst. Utfordringen med nettopp «Figure for landscape» er at den ikke er, tror jeg, allemannseie. Hadde den vært det ville den vært umulig å kvitte seg med.
Men statuen har bidratt til en debatt om hvordan byen forvalter det kulturelle, det kunstneriske. Det bør være en debatt i et allment perspektiv. Det er en alvorlig påminnelse også for et kulturparti som Venstre. Vi går inn i en ny programdebatt. Kunst er viktig. Kunsten er kunstens eget ansvar. Men visjoner, rammer og enkelttiltak er også i høyeste grad et offentlig medansvar. Vi utfordrer gjerne her og nå til nettopp å komme med innspill: Hvordan gjøre byen i enda sterkere grad til en kulturby?