Hvor går grensen for hva flertallet i et demokrati kan forby, uten at vi bryter grunnleggende rettigheter?
I dag lever vi et moderne samfunn som bygger på at foreldrene tar seg av barna. Vi ønsker at foreldre skal oppdra barnet, gi dem skikker, verdier og meninger. Vi godtar jo at foreldre har helt åpenbare ulike måte å løse dette på. Barnets beste skal likevel alltid gå foran.
I et ønske om å regulere omskjæring er det viktig å lytte til de berørte trossamfunnene. Det er viktig at en regulering av tradisjonene ikke ytterligere stigmatiserer. Finnes det medisinske grunner til å forby omskjæring? Vil det å være omskåret begrense en persons mulighet til velge et annet livssyn senere i livet? Vil et forbud bety noe for et barns følelse ved det å tilhøre en folkegruppe?
I bakhodet, for enhver diskusjon om rettighetene til minoriteter, bør vi alltid ha historien om hvordan vi har behandlet tatere, samer, kvener og jøder. Historisk har vi brukt forbud og loven for å assimilerer folkegrupper og ikke med barnets beste i tankene.
I en paneldebatt under den store jødiske litteratur- og kulturhelga i Bokbyen ved Skagerrak nylig, var de tre paneldeltakerne Anne Sender (jøde), Josef Hæier (muslim) og Sissel Hasleholm (kristen, tidligere prost i Arendal) helt samstemte om at tidlig omskjæring av guttebarn skal være tillatt i Norge .
Venstre støtter dette. Vi må unngå forbud som vanskelig lar seg håndheve uten brudd på andre viktige verdier. Like viktig som å ivareta et barns helse, er om et forbud vil gjøre det vanskeligere for jøder og muslimer å bo i Norge? En slik situasjon vil være umulig å akseptere.
Signe Idsøe Røed, leder i Lillesand Venstre og
Jan Kløvstad, bystyremedlem i Arendal