“Vi bor i et land der en gjerningsmanns ufattelige hat og vold ble møtt med roser og sang.
Vi bor i et land der flere barn går rundt i konstant angst. Angst for at uniformerte kvinner og menn skal trenge seg inn i hjemmet deres og tvinge dem om bord i et fly til et land de ikke kjenner med et språk de ikke kan.
Vi bor i et land der det er lov å rope høyt når vi er uenige i noe.
Å bo i et land er kontrastfylt. Å leve sammen med mennesker i et samfunn er komplisert. Vi trenger regler for å forstå hvordan vi skal forholde oss til hverandre. Men reglene må være til for menneskenes skyld. Aldri omvendt. Når regler og forordninger overkjører menneskelige verdier, er det på tide å tenke. På tide å si fra. På tide å handle.”
Ordene tilhører Hilde Eskild som holdt en appell i Lillesand for et halvt år siden. Siden den gangen har de lengst lengeværende asylbarna fått innvilget midlertidig opphold på humanitært grunnlag. Etter tolv år kan familien Tunc i hjembyen min endelig starte livet sitt for fullt i Norge.
Jeg skulle ønske at jeg kunne si asylavtalen vi gjorde med regjeringen var årsaken til at nettopp denne familien får bli, men det var det dessverre ikke. Jeg vet at Trine og ledelsen kjempet med nebb og klør for å få en endelig løsning for flest mulig av asylbarna, men dessverre omfatter avtalen i beste fall 150 barn.
Over hele landet er det fortsatt mange hundre barn som ennå lever med trusselen om å bli kastet ut av landet, selv om de har vært i Norge hele sitt liv. De har fortsatt ikke muligheten til å ta full del av samfunnet de har bodd i i mange år.
Barnekonvensjonen krever at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Det betyr at barnets beste som hovedregel skal være overordnet andre hensyn; det skal svært tunge grunner til å fravike det.
Ni år gamle Nirol i Mandal har bodd i Norge i hele sitt liv. Hun og hennes tre yngre søsken, som alle er født i landet, har ingen kontakt med foreldrenes hjemland, Irak. De snakker norsk, de har vokst opp som norske borgere, de er godt integrert gjennom barnehage, skole og fritidsaktiviteter og alle deres venner bor i Norge.
Nirol og søsknene hennes trues nå av utkastelse etter at UDI har besluttet å avslå asylsøknaden fra moren. Barn er selvstendige individer, med selvstendig menneskeverd, og de skal ikke straffes for eventuelle uregelmessigheter som foreldrene har begått, eller for sendrektighet i byråkratiet.
Jeg håper inderlig at jeg snart kan si at vi bor i et land som setter barns beste foran andre hensyn, og at vi bor i et land som inkluderer alle. Ikke et land som kutter helsetjenester og gjør situasjonen verre for de mange som ikke har gjort noe mer kriminelt enn å søke lykken.
Kjære landsmøte: Vi bor i et land der kontrastene er store – og hvor det er et stort behov for et sterkt Venstre som kjemper med nebb og klør for de svakeste.