Mars Kvinner må ty til krisesenter og være på rømmen fra voldelige menn, menn som kunne vært dømt til å gå med fotlenken slik at politiet ble varslet hvis de beveget seg innenfor forbudt område. Krisesenter synes dette er vanskelig å forstå og det synes jeg også.
Dommerne som unnlater å dømme overgriperen til å bruke voldsalarmen dømmer samtidig offeret, kvinner og barn, til å leve i frykt og på rømmen fra voldsutøveren. Hvorfor tar de ikke i bruk den lenge etterlengtede voldsalarmen som plasserer ansvaret for vold og krenkelser der det hører hjemme – hos voldsutøveren. Dommerne har hatt 4 år på seg til å omstille sine prosedyrer i familievoldssakene. Er det dommerens holdninger til kvinner og barn som gjør at de velger å unnlate å ta dette virkemiddel i bruk? Eller er det med hensyn til mannen?
Det var rekord høyt antall anmeldelser for mishandling i familieforhold i fjor og de siste fem årene har det vært en økning på 50,8 % i antall anmeldelser for brudd på besøksforbud. Av den grunn ser vi at det ikke er på grunn av mangel på saker at ingen er blitt dømt til å gå med voldsalarm.
Storting, regjering og justiskomité må følge opp. Det er snart 10 år siden da værende regjering Stoltenberg lovet omvendt voldsalarm. Hvor lenge må kvinner og barn vente og leve i konstant frykt og noen ganger i «eksil», uten å kunne kontakte sin familie og venner, før voldsutøveren blir dømt til å gå med voldsalarm? Hvor mange kvinner må bli drept før dette virkemiddel, voldsalarmen, blir tatt i bruk?
Marit Helen Leirheim
Venstre