Den første hovedretning går på beredskap for vern av de opparbeidede verdier vi vil holde høyt og fritt i samfunnet vårt. Vår retts- og kulturtradisjon har møysommelig vært bygget opp over hundrevis av år, og har munnet ut i vårt høyt utviklede velferdssamfunn, – på godt og vondt. Vi skal være beredt til f.eks. redningstjenester på sjø, på land og i luft, brannberedskap, ambulansetjenester, helse- og sykehustjenester, justistjenester (politi, rettshjelp, domstolene), vern om menneskerettigheter m.v.
Den andre hovedretningen for begrepet er beredskap til kreativitet, innovasjon og verdiskaping, dvs. beredskap til vekst og utvikling i vårt fylke. M.a.o. : I hvilken grad er fylkets borgere, bedrifter og institusjoner rustet og rigget til å skape verdier og utvikling ?. Skal fylket som forvaltningsnivå fortsatt bestå ? Her kan nevnes et apropos : Ved å avlyse et fylkestingssete i april d.a., forsømmer posisjonen (AP og SP) at fylkestinget får en viktig anledning til å drøfte, – vidt og bredt -, de fundamentale forhold som kan bringe et av de mest ressurssterke fylker fremover, og ikke, som nå, sakke akterut i forhold til landet ellers. Et slikt tingsete kunne gitt anledning til mer politiske dypdykk i våre utfordringer, og ikke være begrenset til mer tabloide innlegg i de fleste tingdebatter. Jeg minner om at de nevnte partier har hatt flertall i flere av de siste tingperioder, og sitter med et stort ansvar for fylkets nære historie og videre utvikling.
Beredskap definert slik, vil egentlig gi en debatt om hvilke verdier vi vil verne om og hvilket samfunn vi ønsker oss i vid forstand. I en «beredskapsdebatt» etter disse linjer, vil distriktene ha en mye større sjanse til å hevde seg mot sentralisering, enn å gå i striden for hver enkelt «samfunnsmodul», f.eks. justistjenester, helsetjenester m.v. Det er lettere å bli «parkert» i en sentraliseringsdebatt på et isolert sett avgrenset område.
På mange måter er samfunnets fremskritt både i kraft/energispørsmål, kunnskap, kreativitet, kommunikasjon (særlig digitale løsninger), og kanskje også klokskap, blitt distriktenes «fiender». Mange av fremskrittene innen disse områder, inviterer til sentralisering. Det blir vanskelig å balansere vekten med andre verdier m.v. til fylkets fordel, når kjøttvekten blir for tung til fordel for sentrale strøk.
Men det er dette som er politikk. Vi må stå opp for våre kultur- og rettsverdier over hele landet. Vi må forsvare og utvikle mer de store naturressurser (vasskraft, olje- og gass, vind- og bølgekraft, kulturlandskap, sjømatnæringene som store vekstnæringer, industri- , verfts- og rederiklyster, potensiale i urørt natur og store ubrukte sjøområder m.v.) vi sitter på.
Vi må i større grad enn før oppgradere både verdien og vekten av de mer myke verdier. Psykisk helse, rus- og livsmestringsspørsmål har lenge hatt altfor lavt fokus i politisk prioritering. Og for å bruke veispråket: Det er altfor mange rassperra og rasutsette relasjoner i kommunikasjonen oss mennesker i mellom. Vi har for mange ensomme, for mange og økende barnevernssaker, for mange utfordringer i familienære relasjoner, og økende rus- og voldstema m.v. Vår store velferd har nærmest bedøvet våre tidligere solidaritets- og felleskapsopplevelser, og ført oss over i mer egosentriske levemåter, – både materielt og sosialt.
Vi har de beste elever /studenter. Vi har lav kriminalitet og forholdsvis lave sosiale utfordringer. Men vi mister altfor mange av vår ungdom og våre beste hoder ut av fylket. Vi får for få av de tilbake. Våre mange og økende eldre, skaper nye utfordringer. Vi får stadig færre i arbeidsdyktig alder som skal betjene velfredssamfunnets trygdeløsninger. 40 — førti – % av statsbudsjettet er allerede i dag trygdeytelser. Dette innebærer ca. kr. 400-500 milliarder. Vi må være uvanlig syke her i landet !? Vi har for høyt kostnadsnivå, og i praksis en uheldig todelt olje- og landbasert økonomi.
Vi er for dårlige til å prioritere, dvs. si nei til flere ting, og løfte frem infrastruktur for vekstnæringer og vekstområder. Vi har altfor dårlige kommunikasjoner på kysten. Vi har ikke i tilstrekkelig grad tatt vare på våre muligheter innen vannkraft, olje- og gassnæringen. Vi har altfor lenge vært bortimot «blinde» m.h.t. å ta vare på, sortere interessemotsetninger, og utvikle våre sjøområder, som har stort potensiale for verdiskaping. Noe av det samme kan sies om natur- og utmarksområder i indre deler av fylket.
Samtidig: Vi bor i «verdens rikeste land». Vi har det så godt at vi også får problemer av det. De såkalte trendforskere har ment at kryssings-punktet mellom optimal levestandard og livsstandard, var ca. midt på 1970-tallet. 95 % av offentlige budsjetter sikrer gode og offentlige løsninger på mange områder for de fleste borgere. Det er de siste 5 % av budsjettene som oftest skaper politisk strid og avisoverskrifter. Slike problemstillinger blir vi misunt av de fleste andre land. En afrikansk journalist refererte fra en valgkampdebatt her i landet for noen år tilbake at «han hadde overvært en liten krangel i paradis».
Vi får kanskje til sist blankpolere det gamle speidermottoet : «Alltid beredt». Men utfordringen er fortsatt og stadig — for hva og til hva, og med hvilke verktøy i verktøykassen ?
Fylkestingsrepresentant Klaus Iversen