Tekst: Sofie Høgestøl, stipendiat ved Institutt for offentlig rett og medlem av Venstres MR-utvalg
Bidrag til en samling med artikler av eksterne og uavhengige skribenter og organisasjoner, i forbindelse med Venstres landsmøtetema om menneskerettigheter
Appellen har dessverre fått lite oppmerksomhet internasjonalt (noe som kanskje ikke er så rart når vi ser på hendelsene i Ukraina). Men gitt kvinners situasjon i Saudi Arabia er dette en meget viktig appell som fortjener bred støtte fra Norge og det internasjonale samfunnet.
Saudi Arabia er det eneste landet i verden som ikke har gitt kvinner stemmerett. De skal kanskje få det i 2015. Men for at man reelt skal kunne bruke stemmeretten sin, må man først kunne komme seg til valglokalet, og kvinner i Saudi Arabia kan knapt forlate husene sine uten sin mannlige verge.
Er du kvinne i Saudi Arabia er det nemlig slik at du underlegges en mannlig verge. Dette er vanligvis en ektemann, far, onkel, bror eller sønn. Det er din verge som bestemmer og du må ha samtykke fra din mannlige verge om du ønsker å søke om ID-kort, åpne bankkonto, søke arbeid, ta utdannelse, gifte deg, reise, og i noen tilfeller trenger du også samtykk for å oppsøke lege. Du har heller ikke lov til å kjøre bil og Saudi Arabia har ikke et offentlig transportsystem. De aller fleste offentlige rom praktiserer kjønnssegregering, hvor kvinner og menn ikke kan omgås og kvinner er pålagt en streng kleskode.
Her må jeg nesten nevne at Saudi Arabiske kvinner fikk noen flere rettigheter i 2013, da regimet ga signaler om at kvinner nå skal få lov til å sykle. Men kvinner kan bare sykle dersom det foregår på avgrensede områder, hvis kvinnen er dekket til, og selvfølgelig bare hvis hun har følge av sin mannlige verge. Hvilken frihet! For hvis det er slik at man bare kan aktivere rettigheter via en verge, ja da har man reelt sett ingen rettigheter.
Situasjonen for kvinner i Saudi Arabia er dessverre ikke enestående. Men det som likevel gjør situasjonen unik, er at dette systemet faktisk er nedfelt som en del av lovverket. Kvinnerettsgrupper i Saudi Arabia jobber nå med å avskaffe dette systemet og den overnevnte appellen er et nytt forsøk på å få kvinnerettigheter på dagsordenen. Man skulle tro at Norge har tatt sterk avstand fra et slikt regime, men det har vi ikke.
I 2011 måtte daværende Utenriksminister Jonas Gahr Støre svare på spørsmål om kvinners rettigheter i Saudi Arabia. Støre beskrev situasjonen i Saudi Arabia som «utstrakt diskriminering av kvinner», og at dette var «beklagelig og for oss uforståelig». Men likevel konkluderte Støre med at «på tross av store politiske og kulturelle forskjeller er Saudi-Arabia en viktig samarbeidspartner for Norge». Viktig samarbeidspartner? Når man ser på kvinners situasjon i Saudi Arabia er det en helt annen tanke som slår meg.
For noen uker side så jeg den nye filmen om Nelson Mandel på kino, sammen med min 11 år gamle bror. Filmen skildrer Mandelas kamp mot det rasistiske apartheidregimet som styrte Sør-Afrika fra 1948-1994. Etter filmen spurt lillebror om det fortsatt fantes apartheidregimer og jeg måtte forklare at det nok dessverre eksisterer flere land hvor minoritetsgrupper opplever vold, diskriminering og segregering. Men når vi ser på den rettslige situasjonen for kvinner i Saudi Arabia, slår det meg at det regimet som i dag kanskje ligner mest på apartheidsstyret i Sør-Afrika, er Saudi-Arabia.
La oss gjøre et tankeeksperiment. Hvis Saudi Arabia hadde innført dagens kvinnefiendtlige lover mot en minoritetsgruppe, hva hadde vi kalt det da?
La oss si at Saudi Arabia hadde innført rasebasert diskriminering mot alle som ikke er av arabisk etnisitet. Ikke-arabere hadde blitt underlagt en arabisk verge og mistet stemmeretten fordi de har feil hudfarge. Hva hadde verdenssamfunnet kalt det? Hvis personer av ikke-arabisk etnisitet hadde måtte søke om lov til å arbeide eller for å studere fra sin arabiske verge, hvordan hadde vi reagert da? Hvis ikke-arabere plutselig ikke kunne kjøre bil, oppsøke lege, sykle, ta fly eller bevege seg fritt uten samtykke fra sin arabiske verge — ja, hva hadde vi kalt det? Jo, vi hadde kalt det apartheid og jeg tipper at en norsk Utenriksminister da neppe ville omtalt Saudi Arabia som en «viktig samarbeidspartner».
Det er nettopp det at Saudi Arabia har brukt selve lovverket til å frata kvinner grunnleggende rettigheter og innføre kjønnssegregering, som gjør det til en apartheid-lignende situasjon. Hvis vi ikke hadde sett på Saudi Arabia som en samarbeidspartner dersom de hadde innført tilsvarende lovgivning mot en etnisk minoritetsgruppe, må vi spørre hvorfor vi aksepterer at dette eksisterer overfor kvinner. Hvilke signaler sender vi internasjonalt, når Norge som et av verdens mest likestilte land omtaler Saudi Arabia som en «viktig samarbeidsparter»?
Det er ikke alltid norske interesser og idealer lar seg forene og hvordan vi skal forholde oss til autoritære, rasistiske og kvinnefiendtlige regimer vil forbli et vanskelig utenrikspolitisk spørsmål. Men rent prinsipielt kan ikke regimer som Saudi Arabia omtales som en viktig samarbeidspartner for Norge av en norsk Utenriksminister. Forrige uke var Stortingspresident Thommessen på offisielt besøk i Sør-Afrika i forbindelsen med at Sør Afrika i år feirer 20 år med demokrati og Norges støtte i kampen mot apartheid var et sentralt tema. Når vi er så stolte over å ha engasjerte oss aktivt i kampen mot apartheid, må vi også våge å gjøre det samme i Saudi Arabia.
I år feirer vi at det er 20 år siden Nelson Mandel ble valgt til president i Sør-Afrika. Når får vi en slik dag for kvinner i Saudi-Arabia?
Jeg etterlyser en tydelig norsk utenrikspolitikk som med klar tale støtter kvinners kamp i Saudi Arabia og tar avstand fra kjønnsfascistiske regimer. Kvinner i Saudi Arabia bruker årets internasjonale kvinnedag til å appellere for sine mest grunnleggende rettigheter, retten til å bestemme over sine egne liv. Dette er en appell som Norge og verdenssamfunnet burde støtte.