I gleden over å feire 200-årsjubileet for det som hendte på Eidsvoll, er vi i ferd med å glemme det viktigste som skal skje med Grunnloven før 17. mai.
Diskuter kronikken på Aftenposten.no.
Stortinget skal nå behandle et forslag til en gjennomgripende språklig reform av Grunnloven og vedtak om nye grunnlovsbestemmelser, deriblant en rekke menneskerettighetsbestemmelser. Jeg vil særlig ta for meg de språklige reformer.
Vi er nemlig i ferd med å vrake vår kulturhistoriske arv, til fordel for en mer moderne språkdrakt tilpasset vår samtid.
Originalspråket Grunnloven ble skrevet i på 1814 fikk i 1903 en forsiktig fornyelse, slik at teksten kunne være mulig å forstå. Gjeldende grunnlov er dermed det nærmeste vi kommer 1814-versjonen. Selv ord og uttrykk som ikke hørte samtiden til ble beholdt, da de stammet fra grunnlovsspråket.
Til behandling i Stortinget ligger nå tre spørsmål om språket.
1: Skal vi beholde den eksisterende teksten som ligger nærmest 1814?
2: Skal grunnlovsspråket endres i tråd med forslag utarbeidet av språkprofessor Finn-Erik Vinje, eventuelt etter forslag fra det såkalte Graver-utvalget?
3: Uansett om Vinjes eller Gravers bokmålsversjon av Grunnloven vedtas, er det nokså sannsynlig at en nynorsk versjon også blir vedtatt.
Vinje vs. Graver
Professor Vinje har gjort omfattende språklige endringer, men sier selv han har forsøkt å beholde Grunnlovens autoritet og verdighet gjennom språkdrakten.
I motsetning til Vinje har utvalget som er nedsatt av Stortinget og ledet av jusprofessor Hans Petter Graver, skrevet om dagens tekst til vår samtids bokmål. Det hevdes at teksten er mest forståelig på denne måten.
Det er videre fremholdt at Gravers bokmålsversjon harmonerer best med den nynorskversjonen som samme utvalg har lagt frem. Derfor argumenteres det med at en bør vedta begge Graver-versjonene fremfor Vinjes forslag, ettersom det vil være større samsvar mellom bokmål og nynorskversjonen av Grunnloven på denne måten.
Juridisk dilemma
Den språklige reformeringen innebærer ingen realitetsendring av bestemmelsene. Imidlertid endrer språket seg. Vedtar vi en ny tekst vil det oppstå tolkningstvil i årene fremover om hva teksten språklig sett betyr. Ved to versjoner, Vinjes bokmålsversjon og Gravers nynorskversjon, eventuelt Gravers bokmål- og nynorskversjon, vil det også kunne oppstå strid mellom tekstene, som begge skal anses like gyldige rent juridisk.
Det moderne språket er i utvikling. Hva ord og uttrykk på bokmål og nynorsk betyr om 50—100 år kan man vanskelig forutse. Det er allerede språklige ulikheter i Vinjes bokmålsversjon og Gravers nynorskversjonen.
Når slike tolkningsproblemer oppstår må den juridiske striden løses ved å gå tilbake til dagens gjeldende Grunnlov, altså 1814/1903-versjonen. Dette fordi en eventuell språklig reformering i år ikke innebærer noen realitetsendring.
En slik situasjon vil det være juridisk uholdbart og politisk uklokt å legge til rette for, blir det fremholdt av blant andre tidligere høyesterettsjustitiarius Carsten Smith.
Videre har professor Vinje, professor i offentlig rett Eivind Smith og andre lærde med rette påpekt at det er beviselige feil i Graver-utvalgets versjoner, både i bokmåls- og nynorskversjonen. Det vil si at hvis Stortinget vedtar Graver-forslagene, så vil den vedtatte Grunnloven på jubileumsåret være beviselig feil på minst tre punkter.
Professor emeritus Trond Nordby fremholder at dette er uholdbart, konstitusjonelt sett. Stortinget bør vel ikke vedta en grunnlovsversjon som vi vet er feil.
Men muligens vil to tredjedeler av dagens Stortingspolitikere gå inn i historiebøkene som de som vedtok feil i grunnlovsteksten, med åpne øyne, og det i jubileumsåret!
Kulturhistoriens betydning
Den språklige reformeringen av Grunnloven handler også om følelser. Føler du at det er riktig å vrake grunnlovsspråket som ligger nærmest det språket eidsvollsmennene brukte? Og ikke minst, hvilken betydning skal vi tillegge vår kulturhistoriske dokument?
Jeg er stolt av å tilhøre et land som har en av verdens eldste grunnlover. Og vår grunnlov er også blant de med verdens eldste originalspråk. Jeg mener dette er noe å bevare, ikke noe å vrake til fordel for vår samtids bokmål.
Og jeg stiller spørsmålet, hva er det som gjør at vi i Norge vil vrake alt som er gammelt? Vi har da ikke en grunnlov som er noe å skjemmes over? Jeg mener vi skal være stolte av å ha en konstitusjon som er blant verdens eldste, også språklig sett.
Dette handler ikke minst om vår identitet, som strekker seg over tid. Vår uavhengighet startet i 1814. For å forstå vår samtid og vite hvor vi skal, er det også en fordel å forstå vår fortid. Og ved å endre grunnlovsspråket må vi ikke frata fremtidige generasjoner muligheter til å erfare egen fortid og eidsvoldmennenes språk og dets historie.
Uholdbare fornyelsesargumenter
Det argumenteres med at folket må forstå det som står i Grunnloven, og at samfunnskontrakten tilsier en språklig reformering. Ja, Grunnloven er vanskelig å lese, men den er ikke umulig å forstå. Videre finnes Grunnloven i dag også oversatt til engelsk, uten at den er vedtatt på engelsk.
Nå har Graver-utvalget laget bokmål- og nynorskversjoner som begge, etter å ha gjennomgått nødvendige rettinger, kan trykkes opp og brukes til ulike formål. I tillegg bør vi få en samisk versjon.
Det er videre blitt fremholdt i favør av å foreta en språkredigering at nye grunnlovsbestemmelser i fremtiden vil måtte lages i 1903-språkdrakt. Derfor er det bedre at dagens grunnlov oppdateres til vår samtid. Det er nemlig ikke mange mennesker i Norge som kan skrive lover i 1903-språkdrakt. Sivilombudsmannen Arne Fliflet har argumentert mot dette ved å vise til at nye bestemmelser i fremtiden bør utformes både på bokmål og nynorsk, avhengig av forslagsstillers foretrukne målform.
Det vil også vise at Grunnloven vår har levd over tid og er et historisk dokument. I fremtiden vil Grunnloven dermed inneholde bestemmelser både i foreldet språkdrakt samt i vår samtids språk. Jeg deler Fliflets syn.
Debattinvitasjon
Med bakgrunn i dette inviterer jeg derfor til debatt, før det er for sent. Jeg argumenterer for at vår Grunnlov er det aller viktigste skriftlige dokumentet i vårt land; skal vi benytte jubileumsanledningen til å feire Grunnloven og dens tekst — eller skal vi samtidig med feiringen benytte anledningen til å vrake vårt viktigste kulturhistoriske dokument?