Statsminister Erna Solberg har innvarslet en ny og løfterik norsk holdning i kampen for universelle menneskerettigheter.
Under sin samtale med den russiske statsminister under OL i Sotsji, satte hun konkrete menneskerettighetsbrudd i Russland, blant annet overgrepene mot seksuelle minoriteter, på dagsorden.
Etter åtte år med, i praksis, manglede politisk vilje, kalt dialog, fra norske myndigheter til å konfrontere andre lands statsoverhoder for brudd på menneskers grunnleggende rettigheter, fremstår nå en regjeringssjef hvor handling følger ord.
Samme dag publiserte utenriksminister Børge Brende Aftenposten et perspektivfylt og forpliktende innlegg om det press menneskerettighetene mange steder utsettes for.
Brende uttalte en berettiget frykt for den økende tendens til at stadig flere land krever "at tradisjonelle verdier og religiøse dogmer skal sette grenser for enkeltmenneskets frihet".
Videre understreket han at Norges "oppgave i FN er å kreve samsvar mellom ord og handling"
Både Solbergs samtale og Brendes innlegg er en viktig videreføring av samarbeidsavtalen mellom Venstre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Høyre. I denne uttales at partiene " bygger sin politikk på at alle mennesker har universelle rettigheter uavhengig hvor i verden de bor og at de fire partiene " vil arbeide for å spre kunnskap om menneskerettighetene og bekjempe vold og undertrykking".
Men om Norge skal ha den nødvendige troverdighet som pådriver i kampen for å fremme menneskerettighetenes globale gjennomslag, må det også holdes orden i eget hus.
I lys av dette og i tilknytning til utenriksministerens innlegg har jeg derfor to spørsmål:
Det har vakt bekymring og undring at Norge ikke har ratifisert den individuelle klageordningen tilknyttet FNs barnekonvensjon. Daværende utenriksminister Støre uttalte at vårt nasjonale handlingsrom ville bli innskrenket om FNs barnekomte fikk behandle klager fra norske barn mot Norge. Men i juni 2013 ba et samlet Storting regjeringen om å fremlegge en sak om slik ratifisering. Hittil har intet skjedd.
Så når vil ratifisering finne sted, utenriksminister?
Det andre spørsmålet gjelder Dalai Lamas tillyste besøk i Norge senere i mai.
Dalai Lama er tidligere fredsprisvinner, og han er hovedsymbolet for et fritt Tibet.
I følge Nobelkomiteens leder Thorbjørn (BT 12.februar) må han behandles som andre prisvinnere, det vil si offisielt og ærefult. Det er kjent at Kina, om dette skjer, igjen vil bli irritert, og at norsk næringsliv med interesser i det kinesiske marked er motstandere av et møte mellom Dalai Lama og representanter for den norske regjering.
Men i det lengste vil jeg tro at hensynet til troverdig atferd som fanebærer for menneskerettigheter betyr mer enn frykten for å irritere Kina.
Kan utenriksministeren bekrefte at jeg har oppfattet dette rett, og at Dalai Lama vil bli mottatt på høyt politisk nivå, som hans posisjon tilsier, når han ankommer Norge?