Er det egentlig så viktig, vil noen kanskje spørre? Står det ikke bra til med menneskerettighetene her hjemme? Tja. Norge ligger langt fremme når det gjelder å sikre den enkeltes rettigheter, men situasjonen er på ingen måte rosenrød.
Av: Trine Skei Grande (Venstres leder) og Rebekka Borsch (leder Venstres menneskerettighetsutvalg). Kronikken også publisert i Dagbladet.
Liten interesse
Gjennom åtte år med rødgrønt styre ble vi vitner til flere eksempler på lite interesse og respekt for menneskerettigheter. Daværende kulturminister Giske avfeide dommen mot Norge fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen om forbudet mot politisk reklame. Norge har også vist tilbakeholdenhet i å tiltre internasjonale avtaler, og FNs barnekonvensjon blir ikke godt nok respektert. Vi har fortsatt ikke gitt tilslutning til tilleggsprotokollen til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter eller til tilleggsprotokollen til konvensjonen om rettigheter for funksjonshemmede.
• Les også: Venstre setter menneskerettigheter på dagsorden på Landsmøtet 2014.
Internasjonal kritikk mot mangelfull håndtering av konvensjoner og ratifikasjoner blir stadig ignorert. Som da FNs Menneskerettighetskomité i 2011 kom med kritikk av Norges for bruken av glattceller og isolasjon, fengsling av barn, bruk av tvang i psykisk helsevern, diskriminering av minoriteter på bolig- og arbeidsmarkedet, vold mot kvinner samt behandling av mindreårige asylsøkere og familiegjenforeningsregelverket.
Konkrete eksempler
For å utdype bare to av eksemplene på menneskerettighetsutfordringene her hjemme:
1. Glattcellebruk bryter med grunnleggende rettsprinsipper, og fullstendig isolasjon skal kun brukes i «ekstraordinære tilfeller» ifølge Riksadvokaten. Likevel brukes glattceller i Norge som en del av den ordinære varetektskapasiteten, ikke som akutt kriseløsning. Innsatte i politiarrest skal overføres til varetektsceller i løpet av 48 timer, men også dette kravet misligholdes til stadighet. Bare i Oslo ble fristen brutt over 1500 ganger i fjor. Også barn plasseres i politiarrest. Venstre kjemper for at ingen skal sitte i politiarrest i mer enn 24 timer og at barn ikke plasseres i slike celler.
• Les også: Venstre vil stramme inn bruken av glattceller
2. Mennesker med psykisk helsesvikt blir i Norge utsatt for frihetsberøvelse, tvangsmedisinering og beltelegging selv om de ikke er til fare for seg selv eller andre. Dagens «Lov om psykisk helsevern» gir helsepersonell adgang til å foreta alvorlige inngrep i den enkeltes liv og frihet. Venstre mener det er behov for en større lovreform innen psykisk helsevern, med økt selvbestemmelse og styrket rettsikkerhet for pasienter som rammes av tvang.
Men utfordringer på menneskerettighetsfronten får til vanlig lite oppmerksomhet, all den situasjonen er så mye verre i andre land. Mens vilkårene for velferd bedres mange steder i verden, bedres ikke vilkårene for menneskerettigheter i samme grad. Særlig utsatt er sivile og politiske rettigheter som ytringsfrihet, frihet til å være politisk aktiv, frihet fra forfølgelse og sivilsamfunnets rammevilkår, og FNs Verdenserklæring blir aktivt motarbeidet.
Eksempler på utfordringene er:
Millioner av kvinner nektes retten til et selvstendig liv, kontroll over egen kropp og helse, retten til utdanning og arbeid. Flertallet av verdens fattige er kvinner, og kvinner rammes hardest i krig og konflikt.
Noen av verdens største økonomiske aktører er selskaper, ikke stater. Det er liten grad av kontroll med deres aktivitet i stater med svak håndheving av menneskerettigheter.
Miljøødeleggelser og klimaendringer fører stadig flere på flukt og inn i situasjoner der retten til liv og helse står på spill.
Personvern, ytringsfrihet og individuell integritet utsettes for stadig sterkere press og ulovlig overvåking i den digitale verden.
Noen av FNs medlemsland arbeider for å fremme «tradisjonelle verdier» som en motpol mot den rådende forståelsen av universelle rettigheter.
Unnfallenhet, taushet og dobbeltmoral
Disse problemene bør Norge i større grad aktivt forholde seg til. I norsk utenrikspolitikk har vi de siste årene sett en tendens til unnfallenhet, taushet og dobbeltmoral i møtet med autoritære og kjønnsfascistiske regimer. Venstre har nesten vært alene om å etterlyse en mer verdibasert og konsekvent politikk. For eksempel har vi påpekt det dobbeltmoralske med at Norge engasjerer seg i menneskerettighetsspørsmål i bistandsland, men agerer mer eller mindre ukritisk når det gjelder oljeproduksjon og utstrakt økonomisk samarbeid i land som er verre på menneskerettigheter, korrupsjon og demokrati. Eksempler er Saudi-Arabia, Kina og Russland. Det kan til tider virke som om det er viktigere for norske myndigheter å sikre norske næringsinteresser enn å promotere menneskerettighetene.
Alt dette passer dårlig sammen med vår selvforståelse av Norge som et samfunn som setter den enkeltes menneskeverd i høysetet. Grunnlovsjubileet gir oss en strålende anledning til å løfte debatten om menneskerettigheter og forankre dem i et eget kapittel i grunnloven. Men det i seg selv er ikke nok. Jobben med å sikre hver enkelt av oss grunnleggende rettigheter i samfunnet må gjøres dag for dag, ikke minst av politikerne og av myndighetene.