Tekst: Stian Seland, Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
Bidrag til en samling med artikler av eksterne og uavhengige skribenter og organisasjoner, i forbindelse med Venstres landsmøtetema om menneskerettigheter
Ungdom er også blant de som rammes hardest når av de mange utfordringene verden står overfor. Som et eksempel er det verdt å få med seg at halvparten av verdens arbeidsledige er ungdom og at arbeidsledigheten blant ungdom er omtrent tre ganger så høy som arbeidsledigheten blant den øvrige befolkningen. Ungdom står oftere uten et godt sted å bo og ungdom er overrepresentert i statistikken på mødredødelighet. Dette til tross for at ungdom, som alle andre, er rettighetshavere som alle andre. For å sikre en god utvikling og respekt for menneskerettighetene må vi begynne å ta ungdom på alvor i menneskerettighetsarbeidet.
Barn opp til fylte 18 år har særskilte rettigheter nedfelt i barnekonvensjonen, og alle menneskers rettigheter er stadfestet i FNs Menneskerettighetserklæring. Men dekker barnekonvensjonen ungdoms behov godt nok fram til fylte 18 år, og er de generelle menneskerettighetene og implementeringen av disse tilstrekkelig for å sikre ungdoms rettigheter.
Hvem er ungdom?
Det finnes ingen juridisk definisjon på ungdom på lik linje med barnekonvensjonens og bl.a. norsk regelverks definisjon av barn opp til fylte 18 år. FN definerer ungdom som de mellom 15 og 24 år for å sikre kontinuitet i deres statistiske arbeid, men åpner for andre definisjoner hva alder gjelder i medlemslandene. Aldersdefinering av ungdom varierer sterkt, gjerne tett knyttet til hvilken status ungdom har sosialt og kulturelt.
Det kan derfor være lurt å se på andre måter å definere ungdom på. Dersom man ser på ungdom som en sosial, kulturell, økonomisk og politisk livsfase kan man øke forståelsen for hvordan tilnærme seg ungdomsspørsmål og ungdoms rettigheter. Ved å se på ungdom som en slik fase kan man unngå strenge og ofte ekskluderende aldersdefinisjoner. På en annen side fører dette til en ytterligere juridisk utfordring dersom fokus er på lovfesting av ungdoms rettigheter og lignende. Det kan derfor være hensiktsmessig å legge det juridiske litt til side, og se hvordan en økt forståelse av hva ungdom er kan hjelpe til på implementeringsnivå av de allerede eksisterende rettighetene.
Ungdomsfasen er en individuell forbigående fase med stor variasjon av utfordringer, muligheter og behov. Samtidig vil ungdom som gruppe alltid være en del av den demografiske virkeligheten.
Individuelt er ungdomstiden en fase mellom barn og voksen, for mange mellom skole og arbeid og i stor grad fra å være en mottaker til å bli en aktiv deltaker, borger og bidragsyter i samfunnet. Dette er en midlertidig fase. Ingen er ungdom fra de er født, og de som lever lenge nok forblir ikke ungdom resten av livet. Det er på den måten et klart skille mellom ungdom og andre grupper, for eksempel kvinner, urfolk og andre definerte rettighetshavere.
Kollektivt kan man se ungdom som en stor kontinuerlig gruppe i samfunnet. Når et individ går ut av ungdomsfasen, vil det alltid komme ny ungdom inn. Andelen av verdens befolkning som er ungdom er betydelig, og med en bredere forståelse ungdom som en livsfase er det naturlig å anta at denne andelen er større en det som defineres ut ifra FNs statistikker.
For å jobbe med ungdom i et rettighetsperspektiv må vi altså anerkjenne ungdomstiden som en individuell forbigående fase, men samtidig forstå at ungdom er en betydelig bestående gruppe der demografien argumenterer til fordel for å jobbe spesifikt med ungdom. Det er også viktig å anerkjenne ungdomsfasen som en periode der vi utvikler økt selvstendighet, ønske om å delta i saker som angår seg selv, og ikke minst være med å påvirke det samfunnet man i større grad blir en aktiv del av. Undersøkelser gjort av FN-organisasjonen UN-Habitat viser i tillegg at organisert ungdom nesten uten unntak jobber helhetlig for positiv forandring i samfunnet, og ikke kun som interesseaktører for ungdoms beste, eksempler på dette er ungdomsorganisasjoners engasjement på store samfunnsspørsmål som klima, korrupsjon, handelsstrukturer og fredsskapende arbeid.
Faller mellom to stoler
Ungdom har ofte blitt en kasteball mellom barnas verden og voksenverden i menneskerettighetsarbeid. I utviklingspolitikk og bistand blir ofte ungdom ukritisk plassert i samme setning som barn og ettersom barn er en enklere definert gruppe med juridiske rettigheter blir ofte tiltak gjennomført på barns premisser. Samtidig er de generelle menneskerettighetene ofte tolket av godt etablerte voksne mennesker og behov og tiltak er dermed tilpasset disse.
Menneskerettighetskonvensjonens paragraf 25 som omhandler retten til et godt sted å bo er et godt eksempel på hvordan ungdom faller gjennom både i lys av barnekonvensjonen og implementeringen av øvrige menneskerettigheter. I lys av barnets rettigheter tolkes dette ofte tett knyttet opp med retten til en trygg oppvekst og omsorg. For den øvrige delen av befolkningen er denne rettigheten svært ofte tett knyttet opp mot privat eiendomsrett og omsetting av fast eiendom. For mennesker i ungdomsfasen er det retten til å bli tatt vare på og retten til å eie mindre relevant. Ungdomsfasens økonomiske og kulturelle forhold, med begrensede midler i etableringsfasen med begrenset tidshorisont hva bolig gjelder, tilsier at ungdom ville ha dratt god nytte av at retten til et godt sted å bo også handler om retten til å leie eiendom. Dette er et behov som styrkes av at svært mange ungdom flytter til byer og urbane strøk enten på jakt eller jobb eller tilknyttet studier, der prisene øker betraktelig og leiemarkedet er den mest aktuelle arenaen for bolig.
Tusenårsmål nummer 5, som skal redusere mødredødelighet med tre fjerdedeler er et av tusenårsmålene som man pr i dag er lengst unna å nå. Det kan argumenteres at for svak forståelse av hvem som er målgruppen og dermed hvilke tiltak som bør iverksettes kan være deler av grunnen til at vi er et stykke unna å oppnå dette. Hovedmålgruppen er åpenbart kvinner. Men hvilke kvinner er det dette handler om? Generelt sett handler dette om alle fruktbare kvinner, men med økt forståelse for hvilken fase kvinnene er i kunne vi ha sett mer tilpassede tiltak. Unge kvinners sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske situasjon er i svært mange tilfeller en helt annen enn eldre kvinner og barn. Forståelsen av disse forskjellene er sentral for å forstå hvilke tiltak og hvordan man inkluderer de forskjellige gruppene i arbeidet for å få ned mødredødeligheten.
Rettigheter og plikt
Hvordan man leser og eventuelt hvem som leser menneskerettighetene avgjør hvor godt implementeringen av menneskerettighetene fungerer for særskilte grupper. Å jobbe med ungdom i denne sammenhengen krever altså at man forstår ungdom som noe mer enn en begrensning i alder, og at man er tydelig på å skille barn, ungdom og voksne fra hverandre analytisk og når man iverksetter tiltak. Det viktig å forstå målgruppen når man skal implementere menneskerettighetene.
Vi må se på hvorfor denne målgruppen ofte taper i mange av verdens store utfordringer, og vi må se på hvem som har ansvaret. Og la det siste være klart. Når man jobber med menneskerettigheter har vi alltid fokus på rettighetshaverne, denne gangen ungdom. Men vi må ikke glemme at det finnes plikthavere, de med ansvar. Hvert enkelt lands myndigheter har det juridiske ansvar for ivaretakelsen av menneskerettighetene, men utover det har vi alle ansvar for å jobbe for å fremme og å bruke menneskerettighetene på best mulig måte. Når det gjelder menneskerettigheter for ungdom, anbefaler vi å satse på å forstå kompleksiteten i ungdomsbegrepet og å anerkjenne det demografiske argumentet for å øke denne innsatsen.