Tekst: Anne Marie Mollén, Antirasistisk Senter
Bidrag til en samling med artikler av eksterne og uavhengige skribenter og organisasjoner, i forbindelse med Venstres landsmøtetema om menneskerettigheter
I dag, nesten 50 år etter at RDK ble vedtatt, er rasisme og etnisk diskriminering fortsatt et stort menneskerettighetsproblem i samtlige land og på alle samfunnsnivåer. Minoriteter blir forfulgt, nektet rettigheter og i enkelte land drept. Grupper, organisasjoner og politiske partier kjemper for dominans over, eller fysisk fjerning av andre grupper, være seg de med mørkere hudfarge, romfolk, jøder, muslimer, asylsøkere, eller rett og slett alle som ikke er som dem selv. Enkeltpersoner ytrer hat og oppfordrer til vold på nett, i aviser og i taler. Og listen ender ikke der. Vi er langt unna en verden fri fra rasisme, og vi er langt fra en rasismefri hverdag i Norge.
Hva er «rasediskriminering»/rasisme?
RDK definerer «rasediskriminering» som enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Hva som ligger i denne definisjonen diskuteres fortsatt blant politikere, forskere og statsparter til konvensjonen.
Den aller snevreste definisjonen av rasisme som fortsatt brukes av enkelte personer
i dag, kan betegnes som raseoverlegenhet, der en deler forskjellige menneskegrupper inn i raser og mener at en rase er overlegen en annen. Samfunnsdebattant Ole Jørgen Anfindsens påstand om at afrikanere har lavere IQ enn andre befolkningsgrupper (Selvmordsparadigmet, 2010), er et tydelig eksempel på ideen om raseoverlegenhet. Tilsvarende rasistiske påstander finner man publisert på populære nettsteder som document.no og rights.no (på sistnevnte side snakkes det faktisk om «masseimport» av «psykisk utviklingshemmede» til Sverige). I Norge i dag brukes ikke begrepet «rase» fra offentlig hold, nettopp fordi det gir uheldige assosiasjoner til ideer om raseoverlegenhet. I stedet brukes «etnisitet, avstamning og hudfarge» i norsk lovgivning.
I RDKs definisjon av rasisme kommer det tydelig frem at rasismebegrepet er bredere
enn den snevre, biologiske raseoverlegenhetsteorien. Allerede i definisjonen ligger rasediskriminering basert på nasjonalitet, noe som ikke nødvendigvis er et biologisk trekk. En kan oppleve rasisme basert på for eksempel kulturelle eller religiøse praksiser, uavhengig av hudfarge eller etnisitet. RDK dekker både personer, grupper av personer eller institusjoner i alle deler av deres liv, som for eksempel rett til ekteskap, til å arve, til utdannelse eller rett til adgang til alle almene steder som hoteller, teatre og parker.
Rasisme eksisterer på alle samfunnsnivåer. Hvis lovverket forskjellsbehandler, eller ikke gir samme rettigheter til alle befolkningsgrupper, anses det som institusjonell eller statlig rasisme. Dette gjelder også hvis staten har et manglende vern mot rasisme. RDK er tydelig på at det ikke hjelper at lovverket selv ikke er rasistisk, hvis det ikke eksisterer lover som forbyr rasisme i resten av samfunnet.
«Hverdagsrasisme» er et mye brukt begrep som egentlig omfatter all rasisme som oppleves daglig, og dekker alt fra å bli dyttet på gata og ikke slippe inn på utesteder, til å ikke få jobben en er best kvalifisert for på bakgrunn av sin identitet. Hverdagsrasisme er på mange måter et uheldig begrep. Det hverdagsliggjør, og dermed bagatelliserer, krenkelser begått mot enkeltindivider. Den rasismen som oppleves hver dag er rasisme og kun rasisme, og staten er forpliktet etter RDK å motarbeide det med alle egnede midler.
I korte trekk kan en derfor definere «rasisme» som krenkelser av individers eller gruppers likeverd og menneskerettigheter på bakgrunn av deres hudfarge, avstamning, nasjonal eller etnisk opprinnelse.
Hatefulle ytringer
Selv om «hatefulle ytringer» ikke er et eksplisitt uttrykk i RDK, er det tydelig at konvensjonen også dekker denne formen for rasisme. Artikkel 4 "fordømmer all propaganda og alle organisasjoner som er bygd på idéer eller teorier om at én rase eller én gruppe av personer av én bestemt hudfarge eller én bestemt etnisk opprinnelse er andre overlegen, eller som søker å rettferdiggjøre eller fremme rasehat og diskriminering i enhver form" og erklærer at det, blant annet, er straffbart å spre idéer om raseoverlegenhet eller rasehat, og å tilskynde til rasediskriminering. I 2013 kom komiteen med generell anbefaling nummer 35, rettet direkte mot rasistiske hatefulle ytringer.
De siste årene har det blitt lettere å spre hatefulle ytringer i det offentlige rom gjennom bruk av internett og sosiale medier. Mange gjemmer seg bak ytringsfriheten for å forsvare retten til å være rasistisk. Her har rasediskrimineringskomiteen vært tydelig på at restriksjoner på ytringsfriheten for å ivareta vernet mot hatefulle ytringer må være tilstrekkelig presisert og i samsvar med RDK og andre konvensjoner. I sin anbefaling nummer 35 definerer komiteen hatefulle ytringer og anbefaler hvilke ytringer som bør være straffbare:
Racist hate speech can take many forms and is not confined to explicitly racial remarks. As is the case with discrimination under article 1, speech attacking particular racial or ethnic groups may employ indirect language in order to disguise its targets and objectives. In line with their obligations under the Convention, States parties should give due attention to all manifestations of racist hate speech and take effective measures to combat them. The principles articulated in the present recommendation apply to racist hate speech, whether emanating from individuals or groups, in whatever forms it manifests itself, orally or in print, or disseminated through electronic media, including the Internet and social networking sites, as well as non-verbal forms of expression such as the display of racist symbols, images and behaviour at public gatherings, including sporting events.
Komiteen anbefaler at bare de mest alvorlige rasistiske ytringene burde kriminaliseres i nasjonal lovgivning, og at mindre alvorlige uttalelser bør motarbeides gjennom andre metoder enn straffelovgivning. Et eksempel på slikt som bør kunne straffepåtales, er en av bloggene Antirasistisk Senter nylig anmeldte, hvor jøder blant annet omtales som «Satans barn» som skal «utryddes» (med tilsvarende hatretorikk i artikkel etter artikkel). Komiteen tydeliggjør forbudet mot rasistiske organisasjoner, som nedskrevet i artikkel 4 i konvensjonen, og at rasistiske utsagn fra offentlige personer er særlig bekymringsfulle. Videre har komiteen utarbeidet en liste over hatefulle ytringer som bør være straffbare (Se General Recommendation no. 35, side 4). I et norsk perspektiv kan en si at § 135a i straffeloven, ofte (og noe forenklende, siden paragrafen også omfatter andre diskrimineringsgrunnlag, som seksuell orientering) omtalt som «rasismeparagrafen», langt på vei, men ikke fullstendig, oppfyller konvensjonens anbefalinger på dette punkt.
Rasisme mot religiøse grupper
I den senere tid har det vært en del debatt om hvorvidt diskriminering på religiøst grunnlag kan anses som rasisme. Fra et historisk perspektiv kan en tydelig argumentere for at dette er tilfelle. Sjeldent har rasistiske handlinger vært grunnet i kun hudfarge. Konflikter mellom forskjellige etniske og religiøse grupperinger innen et land fører stadig til rasistiske hendelser. Religiøse minoriteter blir undertrykt på grunn av sin religion. Den forsøkte utryddelsen av jødene under andre verdenskrig var forankret i deres etnisitet, men ble legitimert gjennom konspirasjonsteorier om både jødene som folk og jødedommen selv. Ikke bare har mange av fordommene mot jøder vært av religiøs art; rasismen kan til og med strekke seg til politiske fordommer, eksempelvis med tanke på påstanden om en «jødisk-bolsjevikisk» konspirasjon. Heller ikke slavehandelen av afrikanere var utelukkende begrunnet i hudfarge, men ble forsøkt legitimert gjennom fordommer om afrikanere som gudløse mennesker. Ofte er grunnlaget for rasisme multippelt, det vil si at en person kan oppleve rasisme både på bakgrunn av for eksempel etnisitet, religion og nasjonalitet. Dette er fordommer som ofte er forbundet med hverandre, og hvor det leder galt av sted å se dem som helt løsrevet fra hverandre. Hvordan fokus i de negative delene av den norske diskursen har gått fra «pakistanere» til «muslimer», illustrerer også den nære sammenhengen.
Spesielt etter terrorangrepet på USA den 11. september 2001, har man sett et økende muslimhat fra personer, organisasjoner og politiske partier, spesielt i vestlige land. Selvdefinerte islamkritikere argumenterer for at hatefulle ytringer rettet mot muslimer ikke er rasisme, da islam er en religion og ikke en etnisitet. Denne økende trenden har også opptatt FNs rasediskrimineringskomité, som har sett det nødvendig å stadfeste at krenkelser mot religiøse grupperinger også kan være rasisme. I sine avsluttende bemerkninger til Storbritannia og Irland i 2002, anbefalte komiteen dette:
The Committee is concerned about reported cases of "Islamophobia" following the 11 September attacks. Furthermore, while the Committee takes note that the State partys criminal legislation includes offences where religious motives are an aggravating factor, it regrets that incitement to racially motivated religious hatred is not outlawed.
The Committee recommends that the State party give early consideration to the extension of the crime of incitement to racial hatred to cover offences motivated by religious hatred against immigrant communities. (Conclusions and recommendations of the Committee on the Elimination of Racial Discrimination, United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland, U.N. Doc. CERD/C/63/CO/11 (2003))
I generell anbefaling nummer 35 om hatefulle ytringer er komiteen også tydelig i sitt ståsted:
Racist hate speech addressed in Committee practice has included all the specific speech forms referred to in article 4 directed against groups recognized in article 1 of the Convention – which forbids discrimination on grounds of race, colour, descent, or national or ethnic origin – such as indigenous peoples, descent-based groups, and immigrants or non-citizens, including migrant domestic workers, refugees and asylum seekers, as well as speech directed against women members of these and other vulnerable groups. In the light of the principle of intersectionality, and bearing in mind that "criticism of religious leaders or commentary on religious doctrine or tenets of faith" should not be prohibited or punished, the Committee´s attention has also been engaged by hate speech targeting persons belonging to certain ethnic groups who profess or practice a religion different from the majority, including expressions of Islamophobia, anti-Semitism and other similar manifestations of hatred against ethno-religious groups, as well as extreme manifestations of hatred such as incitement to genocide and to terrorism (General Recommendation No. 35, 2013, Combating Racist Hate Speech, CERD/C/GC/35)
I et norsk (og europeisk) perspektiv, er det mest kjente og katastrofale eksempelet på rasisme mot religiøse minoriteter terroristangrepet 22. juli 2011 der Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker. Breivik var overbevist om at han måtte redde Norge og Europa fra en muslimsk overtagelse, inspirert av ideene om "Eurabia" blant annet fremmet av Peder Nøstvold Jensen, bedre kjent som Fjordman. Det er bekymringsverdig at det ikke har blitt tatt et ordentlig oppgjør med ideene som ledet til 22. juli. I stedet florer fortsatt lignende meninger og konspirasjonsteorier på nett og delvis i aviser uten at det tas særlig til motmæle. Det har heller ikke blitt satt i gang konkrete mottiltak fra offentlige instanser. Derimot fremstår det som at tiltak mot radikalisering fremdeles er rettet mot muslimer, heller enn mot spredning av et høyreekstremt tankegods.
Rasisme i Norge
Mange mener vi har kommet langt i kampen mot rasisme i Norge i dag. Og på noen områder har de rett. Vi har et lovverk som skal være likt for alle. Vi har et forbud mot de aller mest hatefulle ytringene i straffeloven § 135a. Vi har lover, tiltak og handlingsplaner som skal forhindre rasisme i offentlige institusjoner, på arbeidsplassen, skolen og i hverdagen. Men er dette nok? Kan vi klappe oss selv på skulderen, lene oss rolig tilbake og være fornøyd med situasjonen her i landet?
Rasisme og etnisk diskriminering av personer og grupper forekommer daglig, både gjennom det offentlige og fra organisasjoner og enkeltindivider. Norge leverer annethvert år en rapport til rasediskrimineringskomiteen i FN med en statusoppdatering på situasjonen. Det samme gjør organisasjonene i Norge. Her er noen eksempler på kritikken av Norge som blir tatt opp i komiteen:
Det er allmenn kjent at landets urbefolkning, samene, inntil nylig manglet mange av de rettighetene andre borgere tar for gitt. Fordommer mot samer florerer fortsatt i samfunnet i dag, og de forskjellige samiske gruppene mangler reelle muligheter for å bevare sin kultur og identitet. Betydelige arealer av land er fratatt samene, noe som innskrenker deres mulighet til å herde reinsdyr. Mulighet for fiske likeså. Mange samiske barn, som har rett til opplæring av samiske språk på skolen, har reelt sett ikke tilgang til dette. Østsamene, eller Skoltesamene, holder på å forsvinne. Det er omtrent 700 østsamer igjen i Norge, uten land for beite og fiske, og uten mulighet for å bevare sitt språk og sin kultur. Den norske staten bestemte i forarbeidet til Finnmarkskommisjonen, ikke å vedta en løsning for å reetablere muligheten for reinsdyrdrift for østsamene. I stedet har de blitt gitt et museum i Neiden, som ble bygget for flere år siden, men som enda ikke er åpnet. Man kan spørre seg om museet kun blir en dedikasjon til en utryddet kultur.
De siste årene har en del tilreisende rom kommet til Norge. Den mest undertrykte og forfulgte folkegruppen i Europa i dag, er ofre for både offentlig diskriminering og hatefulle ytringer også her i landet. Vi kjenner til tilfeller der romfolk har blitt nektet å politianmelde kriminalitet og har blitt tvunget til å ta i mot bøter de ikke forstår. Det er også utarbeidet nye lover mot tigging og overnatting ute, som det er vanskelig å forstå hvordan vil gjennomføres i praksis, uten å være diskriminerende ovenfor rom. Rom blir omtalt som "brunsnegler" og "rotter på to bein", blir beskyldt for å spise hunder og måker og for å leve av kriminalitet. Det har blitt uttalt at romfolket "bør snittes opp i biter og mates til hunder", eller bli "kastet på sjøen" (Facebook-siden til tidligere FRP politiker Per Egil Eira). Politikere har uttalt at de bør sendes ut av landet med tvang (Byrådsleder Stian Berger Røsland), og nåværende finansminister Siv Jensen har foreslått at de burde bli busset ut. Politiet har plukket opp romfolk på gata og kjørt dem ut av Oslo, hvor de blir etterlatt i øde områder, i en situasjon hvor de kunne lide lød (jf. kritikk fra Spesialenheten). Det finnes dessuten flere tilfeller hvor de har splittet familier, ved å sette av mann og kone på forskjellige steder. I tillegg blir rom nektet adgang i butikker, kjøpesentre og offentlig transport. Mange romfolk forteller at de til og med blir nektet adgang til offentlige toaletter, selv når de har penger til å betale for seg.
Jødiske barn blir mobbet i skolegården, og noen voksne norske jøder skjuler sin identitet av redsel for hets og hatefulle ytringer. En undersøkelse gjort av Senter for Holocaust og livssynsminoriteter i 2012 viser blant annet at mange nordmenn fortsatt tror på konspirasjonsteorier om jødenes ønske om verdensmakt (15% mener dette stemmer nokså godt) og 10% mener det stemmer nokså godt at jøder selv har mye av skylden for at de er blitt forfulgt (Antisemittisme i Norge? Den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter, 2012, HL-senteret).
Også ordet «asylsøker» har blitt et negativt ladet ord i Norge i dag. Hvor Norge før så det som positivt å ta i mot flyktninger fra andre land, blir de nå gjerne oppfattet og omtalt som en byrde på vårt samfunn, som kriminelle og id-juksere. Asylsøkere omtales som naturkatastrofer, de "flommer over grensene", og florerer "som lopper og lus" (Hans Rotmo), og i diverse debattforum brukes det krigspreget retorikk om flyktninger som «invaderer» landet. Fakta får ofte vike for fryktskapende retorikk mot det fremmede eller flerkulturelle.
I Norge, som i andre land, er muslimhets, eller islamofobi, økende. Flere grupper og organisasjoner demonstrerer mot det de kaller islamiseringen av Europa. De mener islam er en trussel mot europeeres fred og frihet. Flere sammenligner islam med nazismen. Gruppene i Norge er små i antall medlemmer, men er aktive på nett, samarbeider internasjonalt og holder flere demonstrasjoner rundt omkring i landet hvert år. Utrykket «snikislamisering» (fremmet av Siv Jensen) er godt etablert i det norske samfunnet, og referer til en teori om at muslimer prøver å ta over landet ved å kreve særrettigheter som bønnerom, frihet fra å spise svin og kvinners rett til å bære hijab. Det har blitt etablert "innvandringskritiske" nettsteder som skriver og deler artikler som kritiserer islam og muslimer. Om artiklene er sanne eller ikke er ikke alltid like viktig. Da fyret.nu meddelte at en skole hadde forbudt bruk av norske flagg i 17. mai toget i fjor, førte det til store overskrifter og overveldende muslimhets i sosiale medier og debattforum. Det var vanskelig å formidle at skolen det var snakk om aldri hadde forbudt bruk av flagget.
Alt dette kommer i tillegg til rasismen som oppleves i samfunnet generelt. Vi vet gjennom forskning at det er 25 % mindre sjanse å bli innkalt til jobbintervju hvis en har utenlandsk navn (Oslo Institutt for Samfunnsforskning, 2012, Diskrimineringens omfang og årsaker. Etniske minoriteters tilgang til norsk arbeidsliv). Sett fra et annet perspektiv var det mer enn 200 arbeidsgivere som ville ha «Ida Johansen» inn til intervju, men ikke «Saera Rashid», selv om de hadde like kvalifikasjoner. Noe av dette handler om rasisme, noe handler om at vi alle har en tendens til å favorisere folk vi tror ligner oss selv — men resultatet er uansett en diskriminering hvor «Saera Rashid» ble utestengt fra mer enn 200 arbeidsplasser. En doktorgradsavhandling fra Universitetet i Oslo fra 2008 viser at en person med afrikansk bakgrunn har 70 % mindre sjanse for å finne relevant jobb etter endt masterstudie enn en etnisk norsk søker (Romerikes Blad, 27.05.2008, Like Flinke, men nordmannen får jobben). En nyere undersøkelse gjennomført av Antirasistisk Senter indikerer at det er mye vanskeligere å finne leiebolig hvis en har en annen etnisk bakgrunn enn norsk — heter du «Ahmed», får du bare halvparten så mange henvendelser på samme boligannonse som hvis du heter «Ulf». Det samme gjelder hvis en prøver å komme inn på et utested en fredag eller lørdag kveld (på det verste testet vi at en ung mann med afrikansk bakgrunn ble nektet fire av fem steder hvor de etnisk norske slapp inn).
Lister man opp alt dette, virker det som at situasjonen er henimot katastrofal. Det er den ikke. Norge er for de fleste, også de med minoritetsbakgrunn, et godt land å leve i. Men rasismen og den etniske diskrimineringen er samtidig et reelt problem som får direkte og tidvis alvorlige konsekvenser for muligheter og livskvalitet for alt for mange mennesker i dette landet. Derfor må arbeidet mot dette problemet stå høyt på samfunnets dagsorden.
Veien videre
Det er mange grep, både lovendringer og annet, som kan utføres for å forebygge rasisme i Norge. Rasediskrimineringskomiteen kommer med anbefalinger og oppfordringer til den norske staten etter hver sesjon, med konkrete tiltak som kan gjennomføres. Altfor ofte blir ikke disse anbefalingene realisert, og organisasjonene må gjenta sin kritikk i neste rapport til komiteen.
Et første, og et av de viktigste stegene, som Norge kunne ta ville være å inkludere RDK i menneskerettighetsloven. Dette ville gi konvensjonen forrang over norsk lov, på lik linje med blant annet FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon.