Det er Venstres oppgave er å finne politiske løsninger for hvordan bevisstheten rundt – og respekten for – menneskerettigheter kan sikres i lys av digital overvåking, fremveksten av politisk og religiøs ekstremisme, klimakrisen og globalisering. Frem mot våren skal vi utdype tematikken, skolere organisasjonen og løfte debatten.
Når Venstre samles til Landsmøte 04. – 06. april 2014, er det med menneskerettigheter som tematisk ramme. Sentralstyret har satt ned et utvalg som skal forberede temaet for landsmøtebehandling. Temaet er ikke tilfeldig valgt: 2014 markerer 200-årsjubileet for Grunnloven, og Stortinget kommer til å vedta en grunnlovsrevisjon som vil gi menneskerettighetene et enda sterkere vern i norsk lov.
Menneskerettigheter er grunnleggende rettigheter alle mennesker har, uansett kjønn, religion, alder eller nasjonalitet. De skal sikre tale- og trosfrihet og frihet for frykt, forfølgelse og nød for hver enkelt av oss. I 1948 vedtok FN Verdenserklæringen for menneskerettigheter. I tillegg har FN gjennom de siste 50 årene vedtatt ni konvensjoner som utdyper forskjellige særrettigheter for utsatte grupper, for eksempel mot rasediskriminering, mot tortur, om kvinners rettigheter og om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.
Det er vanlig å dele inn menneskerettighetene i to kategorier: 1. Politiske og sivile rettigheter handler om rettssikkerhet, frihet fra overgrep og rett til å delta politisk i samfunnet. Ytringsfriheten og prinsippet om at alle skal være like for loven er eksempler på politiske og sivile rettigheter. 2. Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter handler om at vi har rett til å få dekket våre grunnbehov. Retten til arbeid, utdannelse og en tilfredsstillende levestandard er eksempler på slike rettigheter.
«Tradisjonelle verdier» som motpol
Menneskerettigheter er i økende grad under press, både innenfor FN, i mange enkeltland og faktisk også her hjemme. Mens vilkårene for velferd og demokrati bedres mange steder i verden, bedres ikke vilkårene for menneskerettigheter i samme grad. Tvert om. Rammevilkårene for det sivile samfunn og den enkeltes rettigheter trues av fremveksten av anti-demokratiske og ekstremistiske holdninger i en rekke stater. Over hele verden brytes menneskerettighetene daglig, og Verdenserklæringen blir kritisert og motarbeidet. Noen av FNs medlemsland fremmer i økende grad «tradisjonelle verdier» som en motpol mot den rådende forståelsen av universelle rettigheter, og noen stater krever at religiøse lover bør settes over menneskerettighetene.
En vanlig kritikk er at menneskerettighetene ikke tar hensyn til "ikke-vestlige" normer og verdier. Er det for eksempel slik at et sett av regler, basert på noen grunnleggende verdier, kan overføres til alle verdens land og kulturer? Og er menneskerettighetene egentlig et produkt av vestlig tenkning og tradisjon? En generell sammenlikning av vestlig tenkning med afrikansk og asiatisk tradisjon viser forskjeller: Mens man i Vesten fokuserer på individets rettigheter, vektlegger tradisjonell afrikansk tenkning den enkeltes plikt i forhold til samfunnet eller gruppen. Også i asiatiske land har samfunn og plikter tradisjonelt vært viktigere enn individ og rettigheter. Langs de samme skillelinjene er det også uenighet om hvilke menneskerettigheter som er viktigst. Vestlige land har hatt en tendens til å mene at de sivile og politiske rettighetene er de viktigste, mens mange utviklingsland vektlegger økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter mest.
Trenering og motstand også i Norge
Selv om Norge er langt fremme i gjennomføringen av menneskerettigheter, er situasjonen her hjemme på ingen måte rosenrød, verken når det gjelder prinsipielle spørsmål eller den konkrete oppfølgingen av konvensjoner vi på papiret har sluttet opp om. Gjennom åtte år med rødgrønt styre ble vi vitner til en underliggende motstand mot menneskerettigheter som kom til syne når for eksempel næringsminister Trond Giske flirte av dommen mot politisk reklame, når internasjonal kritikk mot mangelfull håndtering av konvensjoner og ratifikasjoner ble ignorert og når behandlingen av et nytt nasjonalt Senter for menneskerettigheter ble trenert.
I utenrikspolitikken har Venstre gjennom de siste årene nesten vært alene om å etterlyse en mer verdibasert og konsekvent politikk. For eksempel har Venstre påpekt det dobbeltmoralske med at Norge aktivt engasjerer seg i menneskerettighetssituasjonen i norske bistandsland, men samarbeider ukritisk om oljeproduksjon i land som er verre på menneskerettigheter, korrupsjon og demokrati.
Vi har også en jobb å gjøre innenfor egne grenser. FNs Menneskerettighetskomité gjennomgikk i slutten av 2011 Norges oppfyllelse av de sivile og politiske menneskerettighetene. Komiteen kom med kritikk på en rekke punkter, blant annet for bruken av politiceller og isolasjon, for fengsling av barn, diskriminering av minoriteter på bolig- og arbeidsmarkedet, vold mot kvinner samt behandling av mindreårige asylsøkere og familiegjenforeningsregelverket.
Vi skal løfte debatten
Det er Venstres oppgave er å finne politiske løsninger for hvordan bevisstheten rundt – og respekten for – menneskerettigheter kan sikres i lys av denne kritikken, men også med blikk på internasjonale problemstillinger som digital overvåking, fremveksten av politisk og religiøs ekstremisme, klimakrisen og globalisering. Vår politikk må henge sammen og være konsekvent, både lokalt og nasjonalt, og ikke minst i utenriks- og utviklingspolitikken. Siden både forståelse og omfang av menneskerettigheter har endret seg de siste årtiene, bør Venstre stille seg to spørsmål: Hvordan definerer og avgrenser vi begrepet menneskerettigheter ut fra vårt ideologiske ståsted, og hvilke konkrete politiske handlinger bør følge av vår forståelse av menneskerettigheter?
Tiden frem mot landsmøtet gir hele organisasjonen mulighet til å fronte menneskerettigheter som Venstres ærend. Utvalget oppfordrer alle lokallag til å la temaet menneskerettigheter prege fylkeslagsårsmøtene. Sammen skal vi løfte historier og debatter ingen andre vil løfte. Venstre skal gjennom sitt engasjement rundt menneskerettigheter plassere seg som det mest radikale partiet på borgerlig side. Dette arbeidet skal utvalget legge til rette for frem mot landsmøtet 2014.