Tekst: Kari Helene Partapuoli, leder Utviklingsfondet
Bidrag til en samling med artikler av eksterne og uavhengige skribenter og organisasjoner, i forbindelse med Venstres landsmøtetema om menneskerettigheter
I følge FN går 842 millioner mennesker sultne til sengs. Årsakene til at mennesker fortsatt sulter er mange og komplekse. Det handler blant annet om ineffektive produksjonsmetoder, om manglende politisk ledelse, om økonomisk utvikling, om klimaendringer, om arbeidsledighet og om bønders rettigheter. At folk skal ha nok mat til seg og familien er et essensielt utviklingsmål og et av tusenårsmålene, men mat er også en menneskerett. Derfor er arbeidet med å bekjempe sult et grunnleggende menneskerettighetsarbeid.
Utviklingsfondet jobber for å sikre fattiges rett til mat i noen av verdens fattigste land. Våre prosjekter handler om at småbønder i utviklingsland skal produsere nok mat og slippe å være avhengige av matutleveringer. Dette arbeidet handler grunnleggende om konkrete produksjonsmetoder slik at avlinger øker og det blir mer mat.
Sammen med bønder bygger vi vanningsanlegg, utvikler metoder for å samle regnvann og gir bøndene kunnskap om klimasmarte dyrkningsmetoder. Men i tillegg til fokus på økt produksjon er det helt vesentlig med et menneskerettighetsperspektiv i dette arbeidet. Derfor jobber vi, og flere med oss, for å sikre at bønder har rett til jord, at de får en rettferdig betaling for produktene sine, at de har adgang til et marked slik at de kan selge det de produserer, samtidig som vi støtter småbønders egne sosiale bevegelser. Produksjons- og rettighetsarbeid er for oss uløselig knyttet sammen.
Noen av våre mest omfattende prosjekter har vi i to av verdens fattigste land Malawi og Etiopia. I begge land er deler av befolkningen hvert år avhengig av å få utdelt mat for å overleve. Nesten alle er småbønder og har ikke noe annet valg enn å produsere sin egen mat. Dette gjør de på små åkerlapper med simple redskaper. Med så lite ressurser betyr nok mat nesten alt. Men selv i en situasjon hvor det å få dekket et så grunnleggende behov som å spise seg mett er en utfordring, er politiske og sivile rettigheter helt vesentlig for folk.
I november i år besøkte jeg Utviklingsfondets prosjekter i Malawi. Et av prosjektbesøkene som gjorde et sterkt inntrykk var møtet med kvinnegruppen Young Women Can Do It. Dette var en gruppe med cirka 40 kvinner mellom 17 til 25 år. Det finnes mer enn 50 slike grupper i Malawi. I gruppene får unge kvinner opplæring innen blant annet ledelse og organisasjonsarbeid, politisk påvirkningsarbeid og nettverksbygging. Klubbene etableres både på skoler og i lokalsamfunn.
Livet for unge kvinner i Malawi er hardt. De vokser opp i små lokalsamfunn hvor de tidlig tar del i gårdsarbeidet. Både gutter og jenter må jobbe, men en del av de hardeste arbeidsoppgavene legges på jenter og kvinner. Tidlig må unge jenter gå langt for å hente vann og ved. Vannbøren er tung, men de unge kvinnene risikerer mer enn å bære tungt. Kvinnene i Young Women Can Do It-gruppen kunne fortelle at det ikke var uvanlig for jentene å bli voldtatt mens de var ute for å hente vann. De fortalte også om hvordan mannlige familiemedlemmer ofte misbrukte unge jenter, og de fortalte om et stort press for å gifte seg tidlig slik at familien kunne få brudeprisen. De unge kvinnene var ambisiøse og når jeg spurte dem om hvor de var om ti år ville de bli ingeniører, sykepleiere og ledere. Men de var usikre på hvordan de skulle få mulighet til å ta høyere utdanning når foreldrene maste om at de skulle gifte seg. For disse unge kvinnene var kvinners rettigheter en hjerte- og kampsak.
Men samtidig som de unge kvinnene kjempet for at kvinner skal bestemme over egne liv og ha innflytelse i de lokale landsbystrukturene og i den nasjonale politikken var de opptatt av matsikkerhet. De har vokst opp i et land hvor avlinger kan slå feil, hvor det ikke er en selvfølge at alle har nok mat og hvor de opplever at den dyrebare regntiden blir uforutsigbar på grunn av klimaendringene. Derfor planter Young Women Can Do It-gruppen trær og derfor lærer de hverandre dyrkningsteknikker som er motstandsdyktige mot både flom og tørke. De snakker varmt om at de vil plante trær så alle åsene i Malawi blir grønne igjen og de snakker varmt om bærekraftig matproduksjon. For disse unge kvinnene handler kampen om en bedre fremtid både om retten til mat og om retten til politiske og sivile rettigheter.
Det er mange diskusjoner rundt menneskerettigheter og utviklingsarbeid, og i norsk bistand gis det omfattende støtte til rettighetsarbeid for å bekjempe sult og fattigdom. Slik som de unge kvinnene i Malawi lærer oss, handler det ikke om å jobbe enten med grunnleggende rettigheter som mat eller med sivile og politiske menneskerettigheter. I arbeidet for en mer rettferdig verden må vi jobbe med begge deler.