Tekst: Anne Sender, Det Mosaiske Trossamfunds representant i dialogarbeid
Bidrag til en samling med artikler av eksterne og uavhengige skribenter og organisasjoner, i forbindelse med Venstres landsmøtetema om menneskerettigheter
Forslagene til tiltak for å utvikle religionsfriheten i landet vårt må debatteres, justeres og finpusses. Vi har egentlig ikke råd til å la være. Nitti prosent av verdens befolkning definerer seg inn i en religiøs retning som påvirker individenes og dermed statenes virkelighetsforståelse. Norsk bistand, utvikling, handel og kulturutveksling er avhengig av at vi forstår også den religiøse dimensjonen. Venstre må ha som mål å rydde i egen norsk bakgård, og samtidig utvide vår kunnskap om religionene slik de virker i verden og i menneskene. Vi har flere gode kunnskapsmiljøer som kan bidra til dette. Ikke er det så skummelt som mange tror heller, kanskje kan det til og med gi næring til mot og håp om alt vi skal klare som politisk engasjerte og hele mennesker ?
Etter at den franske revolusjonen skulle gi alle borgere frihet, likhet og brorskap, og Napoleon avskaffet jødegettoene, fortsatte likevel diskrimineringen av alle varianter religiøse minoriteter. Den første internasjonale konferansen som samlet religiøse ledere i Chicago i 1893, Parliament of World Religion, hadde sin bakgrunn i de voldsomme forfølgelsen av spesielt jødene. Etter generalenes første verdenskrig vokste den formelle dialogen frem som forebyggende virkemiddel frem mot annen verdenskrig. Uten særlig hell da nazismens mål var å utrydde og underlegge seg alt annet enn det rene og kristne.
Etter FNs opprettelse, og erfaringene fra Holocaust kom Declaration on the Elimination of All Forms of Intolerence and of Discrimination based on Religion or Belief, nedfelt som artikkel 18 i FN’s menneskerettskonvensjon av 1948. Likevel tok det frem til 1987 før MR rådet utnevnte en spesialrapportør for overvåkning av statenes utøvelse av denne friheten. Utviklingen i det andre FN-organet UNESCO førte etter hvert til at de anerkjente religionenes rolle i prosjektene Roads of Faith i 1992, og i A Culture of Peace i 1994. FN innkalte for første gang verdens religiøse ledere til en milleniumskonferanse sommeren år 2000 der de inngikk partnerskap i kampen mot fattigdom og for miljø og religionsfrihet.
Religionsfriheten internasjonalt har underlig nok opptatt Norge lenge. Religionsfrihetens artikler har fått mye fokus både i FN og i KSSE fra 1973, og ikke minst etter Berlinmurens fall. Da ble organisasjonen utvidet med nye stater og i 1995 skiftet den navn til OSSE. Et eget religionsfrihetspanel i OSSE ble etablert med norske midler, og under norsk lederskap av organisasjonen i 1998 ble det utvidet og styrket. Arbeidet frem mot Den europeiske konvensjonen om minoriteters rettigheter i 1997 var i stor grad pushet av Norge. Norge valgte også artikkel 18 som sitt fokus i markeringen av 50 år for menneskerettighetene i 1998 med en stor internasjonal konferanse her. Det resulterte i Oslokoalisjonen for Religion-og Trosfrihet samlokalisert med Institutt for menneskerettigheter. Oslo har også huset sekretariatet for Det Europeiske Rådet for Religiøse Ledere, ECRL siden 2002. Det er ett av fem regionale råd under Religions for Peace med hovedkontor i New York.
Jeg var med på å etablere det norske dialogforumet Samarbeidsrådet for Tro -og Livssynssamfunn, STL i 1996 for å utvide norsk kirkepolitikk til religion-og livssynsspolitikk med like retter for alle. Rådet har fra første dag blitt promotert internasjonalt av Utenriksdepartementet. STL-modellen har skapt mye interesse fordi den vokste ut fra samfunnene selv. Representanter for alle verdensreligionene, statskirken, frimenigheter og det sekulære Humanetisk Forbund ble invitert med. Alle fikk en stemme hver uansett størrelse. Vårt utgangspunkt var at en stat er til for alle sine borgere uansett hva de tror på. Når vi arbeider, betaler skatt, gjør militærtjeneste og deltar i politiske prosesser på lik linje med majoritetsborgerne må det være likehet for loven. En stat skulle bare regulere det praktiske samlivet for sine borgere på jorden. Dens oppgave var og er ikke å bestemme om det finnes en usynlig, spirituell gud eller kraft der ute. Ei heller velge hvem han, hun eller det er. Individene alene må ta det valget.
Snart tjue år etter STLs tilblivelse er det i tillegg åpenbart at religionsdialogen i Norge har virket konfliktforebyggende. Reaksjoner på internasjonale kriser rundt karikaturtegninger, filmer og voldelige konflikter eks. Sri Lanka og Midtøsten, har kunnet håndteres fordi dialogen var innarbeidet. Dialogkompetanse skal komme godt med fremover. Både politikere og religiøse ledere i dagens Europa dyrker nå trenden der nasjonalitet og religion sees i sammenheng: “å være russisk er å være ortodoks kristen, å være bosnier er å være muslim.” Med den enorme mobiliteten folkegrupper har i lovlige asylkvoter og menneskesmugling over hav og land, har vi krevende utfordringer foran oss.
Med bakgrunn i egen begredelige historie der jøder og jesuitter ble blankt utelukket fra riket i Grunnloven i 1814 og gjorde Norge hvitt og lutheransk, skulle man trodd landet hadde utviklet eget lovverk bedre og raskere enn de gjorde, spesielt etter begge verdenskrigenes redsler. Først i 1956 forsvant det siste forbudet, og så sent som i 1969 kom Loven om Ymist Anna til da det ble erkjent i lovs form at også andre religioner fantes. Med det forsvant tidsepoken etter de gamle forbudene der ingen andre enn lutheranere kunne være lærere og gravlundsansatte, og religionsfaget i skolen var direkte koblet til kirken som del av konfirmasjonsopplæringen. 68-generasjonen sørget deretter for å feie ut både det religiøse begrepsapparatet og respekten for religionenes rolle og betydning i Norge, og i verden forøvrig. Men troende mennesker ble jo ikke borte og sakene måtte håndteres, dermed ble det en kunnskapsløs berøringsangst som preget behandlingen av sakene som hadde med “de andres” religion å gjøre. Best tydeliggjort med den klønete håndteringen av KRL-faget tidlig på nittitallet. Skolen fikk beholde kristen formålsparagraf forstått som pedagogisk forankring i evangelisk-luthersk forståelse, men ble så krevende å gjennomføre at det endte i internasjonale MR-domstoler for å justeres til beste for alle. Det siste tiåret har stat og kirke løst sine bånd, og Stortingets ferske Kirkeforlik fra 2008 endret Grunnlovstekster som bl. a. krevde at minst halvparten av ministrene i den folkevalgte regjeringen måtte være kristne, mens Kongen fremdeles må være lutheraner. Partiet KRF frafalt sin kristne bekjennelsesparagraf i april i fjor 2013.
Sekularismen har da også kommet langt i Norge, mens veien mot en den dype forståelsen av forpliktende religiøsitet har en stykke å gå. Satt på spissen mener norske myndigheter fremdeles at den beste personen som kan møte shiamuslimer i fengslene, sitte hos jødiske døende på sykehus, gi trøst til den buddhistiske pasienten på aldersboligen, og gi veiledning til sunnimuslimer før de sendes på forsvarets militære oppdrag utenlands, er den lutherske presten. Det er jo dem som har den eneste sannheten om livets og dødens mysterier, eller? Med en befolkningsgruppe som innen få år passerer en million ikke-kristne er denne holdningen både arrogant og uklok. Diskusjonene rundt religiøse symboler, omskjæring, rituell slakting, helligdagsfri og vigselsrett ulmer. Identitet er bygget på språk, kultur og religion som tross alt hele tiden endrer seg. Da må både minoritet og majoritet være villig til fleksibilitet og forhandling for fellesskapets beste. Det er der vi lever livene våre – sammen.