Artikkelen stod publisert i Liberal 03/13.
Tekst: Hans Andreas Starheim
Utenlandske politikere er varsomme med å sette sine føtter på dette gjennomregisserte politiske sirkuset, finansiert gjennom det russiske kommunikasjonsdepartementet, men vestlige journalister stiller gjerne opp for å få med seg den russiske presidentens energiske taler. På årets møte var Putin i storslag.
– Berlusconi har havnet i retten fordi han ligger med kvinner, sa Putin spøkefullt under en paneldebatt, – hadde han ligget med menn ville ingen lagt en finger på ham!
Og det var heller ikke den eneste gangen Putin benyttet anledningen til å markere avstand til det han mener er dekadente vestlige verdier. Han gikk til og med langt i å antyde at homofile ekteskap vil bidra til at det europeiske folk dør ut, og han understreket gang på gang hvor viktig rolle den russisk-ortodokse kirken har for Russland.
Forverret situasjon
Den gode stemningen på Valdai-møtet står i skarp kontrast til den tøffe hverdagen for de som ikke har en plass i Putins politiske og moralske system. Russlandkjenner og leder for Raftopriskomiteen Martin Paulsen mener at situasjonen har forverret seg etter at Putin ble gjenvalgt som president for tredje gang.
– Det dreier seg for eksempel om innføringen av loven som forplikter organisasjoner til å registrere seg som utenlandske agenter dersom de mottar penger fra utlandet og bedriver politisk aktivitet. Det er litt som om disse organisasjonene skulle stemple spion i panna på seg selv. I løpet av sommeren 2012 ble bøtene for ulovlige demonstrasjoner dessuten økt 60 ganger, fra 5000 til 300 000 rubler (fra rundt tusen til nesten 60 000 norske kroner). Og i tillegg kom propagandaloven, som gjør det forbudt å snakke positivt om homofili til mindreårige. Det dreier seg i praksis om å nekte organisasjoner å gi hjelp og veiledning til unge homofile, noe jeg mener er et stort overgrep.
– Putin har jo allerede vært president i to perioder og statsminister i en. Hvorfor skjer disse innstramningene først nå, etter at han ble gjenvalgt for tredje gang?
– Mye av dette kom som en reaksjon på de store demonstrasjonene som var vinteren 2012, da det ble klart at Medvedjev ikke ville stille til gjenvalg og at Putin ville stille som eneste reelle kandidat. De russiske velgerne følte seg holdt for narr når de trodde at det skulle være et reelt valg. Og disse demonstrasjonene kom på et tidspunkt hvor det politiske systemet var sårbart. Maktovertakelsen fra en leder til en annen er alltid en sårbar periode for et politisk system, og regimet i Kreml fikk følelsen av å miste kontroll. De var vant til en apolitisk befolkning og ble overrasket over det som skjedde.
Paulsen tror også at utbredelsen av internett over det siste tiåret har hatt enn innvirkning.
– Det har utviklet seg fra at 3 % av befolkningen brukte internett i år 2000 til over 50 % i dag. Internett fungerer som et alternativ til de store tv-kanalene som Putin har full kontroll på. Alt dette førte til at de ble redde og ville gjenopprette orden. Det at de gikk på seksuelle minoriteter er det samme som med Pussy Riot-saken, at de ville forsvare tradisjonelle verdier.
– Er det uttrykk for en gjennomført ideologisk tanke, eller er det mer opportunisme?
– Det er nok mest opportunisme. Kirken er en viktig alliert for regimet, og Putin bruker dette fordi det resonerer godt i en del av befolkningen.
Ligner mer på Hviterussland
Den norske Helsingforskomiteen har spesielt nær kjennskap til menneskerettighetssituasjonen i Russland og andre deler av det tidligere Sovjetsamveldet. Inna Sangadzhiyeva jobber som rådgiver og har særlig ansvar for Russland og Hviterussland. Hun mener disse to regimene blir mer og mer like.
– Putin i sin tredje presidentperiode er blitt mye likere Lukasjenko. Putin er ikke noen ideolog, han er en improvisator. Han slår tilbake mot sivilsamfunnet med de virkemiddelene han føler at han har, og nå har han ingen andre virkemidler enn vold. En av de tingene som tidligere skilte de to landene var at Russland ikke hadde samme veksten som Hviterussland i politiske fanger. Men nå begynner også russiske fengsel for alvor å fylles opp.
Hun mener at Putin, i likhet med Lukasjenko, representerer personifisert makt og at Russland har mange av trekkene til en ren mafiastat.
– Mange håpte at Putin vil bringe lov til Russland etter en kaotiske periode på 90-tallet hvor de med mest penger kunne kjøpe seg makt. Men Putin kom direkte fra et KGB som ikke har blitt reformert siden sovjettiden. Han kommer fra en kultur hvor orden er basert på frykt.
Inna Sangadzhiyeva mener regimet til Putin er lite egnet til å holde orden når de økonomiske konjunkturene snur og den sosiale uroen vokser. Da kommer Putins sanne ansikt tydeligere til syne.
– Intellektuelle flykter landet, forskjellene vokser. Konfliktene i Nord-Kaukasus er fremdeles ikke løst. Putin føler at han må bli mer repressiv for å beholde kontrollen, og da trenger han å bygge opp noen fiender som den russiske majoriteten kan rette aggresjonen sin mot. Utsatte minoritetsgrupper som immigranter og homofile er lynavledere for Putins regime.
Enkel syndebukk
Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) er bekymret for utviklingen i Russland, og frykter at det bare vil bli verre.
– Hele Europa har gått i riktig retning, men i Russland går det dessverre motsatt vei. Det er en utvikling vi har sett lenge.
Det sier Ingvild Endestad som jobber som rådgiver i LLH. Hun tror seksuelle minoriteter er en enkel syndebukk for Putin når han er i en vanskelig politisk situasjon.
– Putin fremstiller homofili som en vestlig ting, og som uttrykk for det han kaller ikke-tradisjonelle verdier. I Russland er 99 prosent "normale" hevder Putin. Det betyr underforstått at de "unormale" representerer noe som ikke er russisk og som ikke har noen naturlig plass i landet.
Organisasjonene som jobber for rettighetene til seksuelle minoriteter har lite håp om å få noen støtte innenfor det russiske statssystem, verken økonomisk eller på andre måter. De nye lovene til Putin-regimet gjør det vanskeligere for utenlandske organisasjoner å bidra også.
– Vi må være varsomme med hvilke virkemidler vi velger. Det er vanskelig å gjøre de riktige tingene, slik at det vi bidrar med ikke ender opp med å slå tilbake på de vi skal hjelpe.
Et eksempel på det er organisasjonen Golos, en anerkjent og uavhengig valgobservatør, som mottok Andrei Sakharovs Frihetspris fra Den norske Helsingforskomité i fjor. På grunnlag av prispengene på 10 000 dollar ble Golos dømt til å betale en bot på 55 000 kroner etter den nye agentloven, selv om de aldri faktisk mottok prispengene.
– Det er veldig viktig at vi fortsetter å ta dette opp politisk. Russland og Norge har tette bånd, og det må vi bruke for å presse Russland til å følge de forpliktelsene de faktisk har signert på i menneskerettighetserklæringen.
Endestad er tydelig på at LLH gjerne stiller seg til disposisjon for politikerere som synes det er vanskelig å håndtere disse spørsmålene i møte med sine russiske motparter.
– Vi har vært med på å utvikle retningslinjer for ambassaden om hvordan en skal håndtere den vanskelige situasjonen i Russland nå, og om hvordan en kan møte de organisasjonene som jobber med rettigheter for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner i Russland. Jeg vil oppfordre norske politikere til å lytte til LLH og til andre som har kontakt med disse organisasjonene. Mitt tips er å invitere med sivilsamfunnet når norske delegasjoner drar til Russland
Mulighet til å påvirke
Assisterende generalsekretær I Helsingforskomitéen Gunnar Ekeløve-Slydal er enig i at sivilsamfunnet er nøkkelen til å påvirke menneskerettighetssituasjonen i Russland. Han tror også at Europa har mulighet til å påvirke gjennom politisk press.
– Selv om Putin aldri ville innrømme det så trenger Russland Europa mer og mer, samtidig som Europa kanskje trenger Russland mindre. Det er i Europa Russland kan selge varene sine. Rike russere sender barna sine på skoler i Europa. Samtidig legger Europa opp til en energipolitikk som vil gjøre oss mindre avhengig av russisk gass.
Han mener derfor at det er rom for å løfte frem menneskerettighetsspørsmål mer i møte med russiske myndigheter og at et kontinuerlig press faktisk kan skape endring over tid.
– Når vi bygger samarbeid, enten det gjelder næringslivet eller politisk, må vi insistere på vårt system med rettsstatsprinsipper og menneskerettigheter. Vi må løfte menneskerettighetene opp til å bli et A-spørsmål, noe som alltid skal ha en sentral plass på agendaen, i stedet for å ha det mer som ettertanke som nevnes når de andre spørsmålene er avsluttet.
Ekeløve-Slydal fremhever de ikke-statlige organisasjonene (NGOene) som viktige deltakere i en slik prosess, og anbefaler norske statlige aktører å i større grad ta med seg sivilsamfunnet inn i møtene de har med sin russiske motparter.
– Vi anbefaler å legge opp til firepartsmøter, hvor det i tillegg til representanter for norske og russiske myndigheter også møter representanter for norsk og russiske sivilsamfunn. Vi har sette en positiv utvikling fra norsk hold de siste årene, hvor vi har blitt tydeligere mot Russland, og det håper jeg fortsetter og blir enda bedre med den nye regjeringen.
At det er en konflikt mellom det å drive interessepolitikk og det å fremheve menneskerettigheter er Ekeløv-Slydal ikke enig i.
– Det er helt klart i vår interesse å styrke rettsstatsprinsippene i Russland og å bekjempe korrupsjon. Sånn sett har vi også en sterk realpolitisk interesse i det å legge press på det russiske regimet. At det går an å stole på at russiske domstoler opptrer forutsigbart og på at russisk byråkrati fungerer uten korrupsjon er helt klart en fordel for norsk næringsliv skal etablere seg der. Og det bidrar samtidig til å styrke rettsikkerheten for den russiske befolkningen.
Et annet sted?
– En kan jo ikke forvente at alle er hedmarkinger i verden.
Det sier Petter Normann Waage. Han er journalist, kulturhistoriker og Russlandkjenner, og ikke minst er han forfatter av boken "Russland er et annet sted" — en av de meste leste norske bøkene om Russland. Boken kom nylig ut i ny utgave med den oppdaterte tittelen "Russland er sitt eget sted."
– Russland har en historie med lokaldemokrati, men samtidig så dreier den sterkeste historien i Russland seg om slavehold og menneskeforakt. De hadde en form for slaveri, hvor bønder kunne selges og kjøpes, helt opp til 1861. De har egentlig aldri hatt noen forståelse for enkeltmennesket som sådan. Slik var det lenge, lenge før sovjetkommunismen. Så kan man jo håpe på at man har kommet litt i retning menneskerettigheter og litt i retning ytringsfrihet. For å si det kort, så må et hvert land finne sin vei til moderniteten. Og så er det omverdenens plikt å prøve å beskytte enkeltindividenes rettigheter.
Waage mener det er viktig å forstå den kulturelle bakgrunnen for Putins regime, for å skjønne hvorfor den russiske majoriteten fortsetter å støtte det sittende regimet til tross for den autoritære lederstilen.
– Grunnen til at Putin er populær at ting raste sammen under Jeltsin. Da sa vi at det var demokrati i Russland, men det var det jo ikke. Og folk ville ikke ha Jeltsins Russland. Samtidig satt Vesten og jublet og sa at nå er Russland på rett vei, mens det russerne opplevde var kaos og lønninger som ikke ble utbetalt og mindre trygghet. Det førte til at det vokste frem et hat mot Vesten og mot ordet demokrati, og en dyp frykt for at alt skal rase sammen igjen.
Like fullt mener Waage at det er mulig å skape endring i Russland. Det er forskjell på å erkjenne at de kulturelle forskjellene finnes og på å akseptere at det må være sånn. Han mener at norske politkere har en plikt til å bruke de kanaler som finnes til å styrke rettighetsarbeidet i Russland.
– Det er helt avgjørende at man gjør! Det aller viktigste er at man støtter arbeidet i sivilsamfunnet, ikke så mye gjennom politiske kanaler som gjennom sivilsamfunnets kanaler. Det aller viktigste kunne kanskje være å få til utvidet reisevirksomhet. Jeg er for eksempel en sterk tilhenger av utveksling av skoleelever.
– Er du optimistisk eller pessimistisk for fremtiden?
– Det er krig mot sivilsamfunnet under Putin, så på kort sikt er jeg ganske pessimistisk. På lang sikt gir det grunn til optimisme at sivilsamfunnet tross alt vokser. Det er en voksende forståelse for disse tingene i Russland. Fremtiden er ikke på Putins side.