Tekst: Torild Skogsholm, generalsekretær i CARE Norge
Bidrag til en samling med artikler av eksterne og uavhengige skribenter og organisasjoner, i forbindelse med Venstres landsmøtetema om menneskerettigheter
Da Parwins svigerfar døde, arvet hun og familien hennes et lite stykke land. En lokal krigsherre benyttet imidlertid anledningen til å gjøre krav på Parwins jord og omkringliggende områder.
Med loven i hånd
Gjennom CAREs nettverk av solidaritetsgrupper for enker og andre sårbare kvinner i Afghanistan, hadde Parwin fått kunnskap om sine grunnleggende rettigheter, og hun visste at loven var på hennes side. Istedenfor å gi etter for motkravet, mobiliserte hun familien og begynte å bygge hus på tomten. Det gikk imidlertid bare noen uker før krigsherren duket opp, banket opp sønnen til Parwin og slo henne da hun forsøkte å ta til motmæle.
Parwin valgte da å søke hjelp hos CAREs lokale koordinator. Enkegruppen møttes og besluttet å kalle inn alle landsbylederne til et møte, der også en representant for krigsherren stilte. Med støtte fra de andre enkene truet Parwin med å ta saken videre til høyere myndigheter. Tvisten endte med krigsherren frafalt kravet til både Parwins og de andre småbrukerne sine jordflekker. «Før visste jeg ingenting om rettighetene mine. Dette prosjektet åpnet øynene mine,» sa Parwin etterpå.
Mer enn hjelp til selvhjelp
Parwins historie illustrerer betydningen av kunnskap om egne rettigheter og hvordan kunnskap og fellesskap kan gjøre det mulig å kreve dem. Historien viser også hva som er kjernen i rettighetsbasert bistand. Grovt forenklet handlet tradisjonell bistand om å hjelpe folk i nød, gjennom utdeling av mat, pledd eller annet nødvendig for å overleve. Tid og erfaring viste at dette ikke var optimalt, og man forsøkte å oppnå større langsiktighet ved å hjelpe folk til å «hjelpe seg selv» gjennom for eksempel støtte til næringsvirksomhet.
Rettighetsbasert bistand går ett skritt videre ved å ville hjelpe folk til å kreve sine egne rettigheter, slik de er nedfelt i internasjonale konvensjoner og lovverk. I denne type bistand står politisk påvirkningsarbeid sentralt. Målet er å oppnå varige strukturelle endringer, for eksempel gjennom å endre lovverk, implementere lover eller endre sosiale normer. Viktige metoder er opplæring og kapasitetsbygging for å øke sivilsamfunnets muligheter til reell deltagelse i lokale, regionale, nasjonale og internasjonale beslutningsprosesser.
Fra individ til storpolitikk
Begrepet «rettighet» innebærer at det finnes plikter og ansvarshavere. Rettighetsbasert utviklingsbistand baserer seg på at et lands myndigheter forplikter å legge til rette for at innbyggerne får realisert sine menneskerettigheter. CARE og andre internasjonale organisasjoner driver selv påvirkningsarbeid i internasjonale prosesser, som for eksempel arbeidet med de nye globale utviklingsmålene. Dette påvirkningsarbeidet bygger på erfaringer fra arbeidet med partnere i sivilsamfunn i land der CARE har programmer. Politisk påvirkning er en integrert del av alle CAREs utviklingsprogrammer.
CAREs vektlegging av politisk påvirkning er basert på erkjennelsen av at målet om å fremme likestilling og styrke kvinners stilling bare kan oppnås gjennom samtidig innsats for å fremme endringer på tre nivåer:
1. Kvinner må selv bli i stand til å kreve egne rettigheter og utfordre skadelige kulturelle normer, institusjoner og politikk. Dette er det personlige nivået.
2. Maktskjevheter mellom menn og kvinner i hjem og lokalsamfunn må endres. Dette er det relasjonelle nivået.
3. Lover og institusjoner som bidrar til å opprettholde disse skjevhetene må endres. Dette er det strukturelle nivået.
Lokalt, regionalt og globalt
En av CAREs storsatsninger de seneste årene har vært «the Great Lakes Advocacy Initiative» (GLAI) i Burundi, Rwanda, Uganda og DRC (Kongo). Prosjektet ble startet i 2009 med støtte fra blant andre Norad, og hadde som mål en sterkere beskyttelse av kvinner mot kjønnsbasert vold, basert på FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet.
Prosjektet har tatt sikte på å styrke deltagernes evne til å drive politisk påvirkning. Samtidig er det etablert nasjonale nettverk og forbindelser mellom grasrotaktivister, sivilsamfunnsorganisasjoner, politikere og beslutningstagere på både nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå. Slik har man lagt til rette for at kvinner, som kanskje selv har vært utsatt for vold, kan bidra til å påvirke debatten om kvinners menneskerettigheter i ulike fora. GLAI var en sentral pådriver for Kampala-erklæringen fra 2011, der elleve land i regionen forpliktet seg til nulltoleranse mot kjønnsbasert vold, tiltak for å forebygge vold og økt støtte til overlevende.
Rettigheter under press
En rettighetsbasert tilnærming får konsekvenser for hvordan organisasjoner i felt arbeider for å styrke kvinners deltagelse og levekår. Kvinners rettigheter er en presisering av eksisterende menneskerettigheter, både sivile og politiske rettigheter, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Fra 2011 til 2012 sank samtlige land i Midtøsten på World Economic Forums Global Gender Gap report, hvilket i stor grad skyldes kvinners lave politiske deltagelse etter omveltningene.
I det perspektivet representerer særlig forholdene i de såkalte «Arabisk vår-landene» en utfordring for rettighetsbasert arbeid. De politiske omveltningene har ikke nødvendigvis bidratt til å styrke kvinners rettigheter og stilling i samfunnet, og intervjuer med over 300 kvinner og menn i Egypt, Palestina, Marokko og Yemen viser et sammensatt bilde. På den ene siden har de politiske demonstrasjonene mobilisert store antall kvinner som aldri før har engasjert seg politisk. På den andre siden har politiske fraksjoner forsøkt å overgå hverandre i politikkutforming som er direkte undergravende for kvinners rettigheter.
Den samme trenden gjør seg gjeldende i ulike internasjonale fora, bl.a. FN. Mange frykter nå at et tilbakeslag kan føre til at kvinners rettigheter blir undergravd når verdenssamfunnet skal forhandle seg fram til nye utviklingsmål for perioden etter 2015. En rettighetsbasert tilnærming vil være avgjørende for å snu utviklingen og hindre at man taper grunn som har blitt vunnet tidligere. Det tilsier også at menneskerettigheter generelt, og for kvinners rettigheter spesielt, må stå høyt på den internasjonale politiske agendaen i årene framover.
Kilder:
• "Arab Spring or Arab Autumn? Womens political participation in the uprisings and beyond: Implications for international donor policy", CARE International Policy Report, 2013.
• "The Great Lakes Advocacy Initiative (GLAI) Final Evaluation", WayFair Associated, 16 December 2013.
Kieran Greene, CARE Canada, "En kamp for flere enn soldater", iCARE nr. 4, 2010.
• Kristen Phelps og Kate Washington, "Womens Access to Justice and Participation in Local Governance", Humanitarian Assistance for Women of Afghanistan HAWA program, CARE og Norwegian Ministry of Foreign Affairs, June 2013.
• "A Rights-Based Approach to Development", Womens Rights and Economic Change, nr. 13, august 2002.