Tekst: Kristel Juriloo, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon
Bidrag til en samling med artikler av eksterne og uavhengige skribenter og organisasjoner, i forbindelse med Venstres landsmøtetema om menneskerettigheter
1. Innledning
Den rødgrønne regjeringen uttalte i Prop. 106 S (2011-2012) at norsk lovgivning er i samsvar med forpliktelsene som følger av CRPD. Likeens uttalte den rødgrønne regjeringen i Meld. St. nr. 26 (2008-2009) at dagens rettshjelplov er i tråd med våre internasjonale forpliktelser.
I rapporten "Utviklingen av funksjonshemmedes rettssituasjon de siste 10 år — hvor står vi foran Stortingsvalget 2013?" utreder advokat Else L. McClimans om funksjonshemmedes rettssituasjon er blitt svekket eller styrket de siste 10 år. Konklusjonen er klar. Det er forskjell på å ha rett og få rett. Selv om funksjonshemmede i prinsippet har lik tilgang til offentlige tjenester som skal sikre oppfyllelse av funksjonshemmedes rettigheter, er virkeligheten en annen. Funksjonshemmede får ikke oppfylt de rettighetene Stortinget har vedtatt. McClimans viser til at det er behov for å forbedre mekanismene for rettighetsinnfrielse: «Det bør vurderes om lovgivningen gir effektive og tilstrekkelige klageordninger og om relevante tilsynsmyndigheter har tilstrekkelige sanksjonsmuligheter i rettigheter. [ ] Når kommunene er gitt kommunalt selvstyre samtidig som enkeltindivider er gitt rettigheter, er det viktig at det finnes kontrollmekanismer og klageordninger som sikrer og påser at reglene følges slik Stortinget har vedtatt.» Selv om rettighetsfesting har styrket funksjonshemmedes rettsstilling må funksjonshemmede også gjøres i stand til å kreve rettighetene sine innfridd. Tilgang til rettshjelp er avgjørende for oppfyllelse av lovfestede rettigheter og for at funksjonshemmede skal kunne oppnå like muligheter også i praksis, og ikke bare på papiret.
2. Bør rettshjelploven utvides?
Rettshjelploven ble vedtatt 13. juni 1980 og trådte i kraft 1. januar 1981. Loven dekket opprinnelig behovet for rettshjelp på alle rettsområder, men den økonomiske utviklingen på 80-tallet førte til at de saksområdene loven gir rettshjelp i ble innskrenket og loven har ikke blitt utvidet siden disse innstramningene. Rettshjelploven gjelder kun i sivile saker, rett til rettshjelp i straffesaker reguleres av straffeprosessloven og er uten økonomisk behovsprøving. Rettshjelploven skiller mellom fri sakførsel og fritt rettsråd, og mellom prioriterte saker og ikke prioriterte saker. For de prioriterte sakene foretas det ingen økonomisk behovsprøving.
I de ikke prioriterte sakene gis det rettshjelp kun dersom inntekts- og formuesgrenser fastsatt i forskrift til rettshjelploven ikke er overskredet. Det er mange saker som faller utenfor lovens dekningsområde der det er behov for rettshjelp. For disse sakene har loven en sikkerhetsventil i § 16 annet ledd: «I andre saker kan det unntaksvis innvilges fri sakførsel dersom det økonomiske vilkåret etter annet ledd er oppfylt og saken objektivt sett berører søker i særlig sterk grad. Ved vurderingen skal det legges vekt på om saken har likhetstrekk med saksfeltene i første og annet ledd.»
I tillegg er det mange personer som overskrider inntekts- og formuesgrensene men som likevel ikke har råd til å betale for rettshjelp. Også for disse tilfellene har loven en sikkerhetsventil i § 11 tredje ledd: «I andre saker kan det unntaksvis innvilges fritt rettsråd dersom det økonomiske vilkåret etter annet ledd er oppfylt og saken objektivt sett berører søker i særlig sterk grad. Ved vurderingen skal det legges vekt på om saken har likhetstrekk med saksfeltene i første og annet ledd.»
Det er imidlertid dokumentert at sikkerhetsventilene ikke er egnet for å dekke det udekkede rettshjelpsbehovet. I stedet for individuelle vurderinger i tråd med kriteriene som er skissert i praksisen til menneskerettsorganer som EMD , blir Justis- og beredskapsdepartementets rundskriv til rettshjelploven anvendt som en standard.
Avgjørelsene til Statens Sivilrettsforvaltning (som er klageinstans til Fylkesmennene) vurderer ikke hvorvidt rettferdighetens interesser gjør rettshjelp påkrevd. Et eksempel er saksnr. 2013/2349. En arbeidstaker forsøkte forgjeves å få dekket juridisk bistand for å kreve tilbakebetalt restlønn og feriepenger fra tidligere arbeidsgiver. Statens Sivilrettsforvaltning la imidlertid avgjørende vekt på at saksforholdet ikke var prioritert i loven og at det skal føres en meget restriktiv praksis etter sikkerhetsventilene. Samme begrunnelse ble gitt for avslaget i saksnr. 2013/529 som gjaldt en familie som risikerte utkastelse hvis de ikke fikk juridisk bistand for å kreve tilbakebetalt depositum fra tidligere utleier.
Det foretas heller ingen forholdsmessighetsvurdering av søkers økonomiske situasjon og kostnadene til juridisk bistand. I saksnr. 2013/1575 fikk en søker avslag på sin søknad om fri rettshjelp. Saken var alvorlig — NAV hadde unnlatt å følge opp brukeren over flere år og som konsekvens var familiens økonomi blitt særlig hardt rammet. Sammen med ektefellens inntekt oversteg søker den fastsatte inntektsgrensen for fri rettshjelp. Det ble ikke tatt hensyn til at familien hadde gått med underskudd i flere år og inntektene til ektefellen gikk til å dekke flere års ubalanse i ektefellens næringsvirksomhet. Det avgjørende var at kostnadene til juridisk bistand ikke var unormalt høye sammenlignet med lignende saker.
Både FNs Rasediskrimineringskomite, FNs Menneskerettskomite, FNs Torturkomite og FNS Kvinnekomite har kritisert rettshjelplovens begrensninger med hensyn til håndhevelse av menneskerettighetene. FN-komiteene har anbefalt å revidere rettshjelpsordningen slik at det i fremtiden gis rettshjelp i alle saker der rettferdighetens interesser gjør det påkrevd og vedkommende ikke har råd til å betale for rettshjelpen.
3. Rettshjelplovens diskriminerende effekt
CRPD artikkel 2 definerer diskriminering som enhver forskjellsbehandling som blant annet har den virkning at nyttiggjørelsen av menneskerettighetene begrenses. Rettshjelplovens begrensninger har den virkning av nyttiggjørelsen av retten til tilgang til domstolene begrenses, og når tilgangen til domstolene begrenses, så begrenses også muligheten til å håndheve andre rettigheter. Tre eksempler kan tjene som en illustrasjon for hvordan rettshjelploven kommer til kort i beskyttelsen av funksjonshemmedes rettigheter.
Mange har behov for rettshjelp i klageprosessen. Forvaltningens veiledningsplikt dekker ikke juridisk bistand til å skrive en klage. Pasient- og brukerombudet, Likestillings- og diskrimineringsombudet og Sivilombudsmannen har mandat til å bistå med å skrive en klage, men må begrensede sin veiledning på samme måte som forvaltningen av hensyn til tilgjengelige ressurser.
Det kan være behov for å få overprøvd vedtaket til Fylkesmannen i domstolene. Pårørende til en gutt i grunnskolen som henvendte seg til FFOs Rettighetssenter hadde fått beskjed fra rektor om at et medholds-vedtak fra Fylkesmannen ville ikke bli etterlevd grunnet ressursmangler. I lys av Fylkesmannens manglende kompetanse til å gi sanksjoner når skoler ikke etterlever pålegg, kan det være nødvendig å søke kompensasjon i rettsapparatet. Men rettshjelploven gir ikke rettshjelp i saker etter opplæringsloven.
En kvinne tok kontakt med FFOs Rettighetssenter for bistand i en ansettelsesprosess. Hun ble ikke innkalt til intervju for en stilling hun var kvalifisert for og det ble heller ingen andre funksjonshemmede, i strid med forskrift til lov om tjenestemenn krever. Hun fikk bistand til å skrive en klage for brudd på diskrimineringsvernet til Likestillings- og diskrimineringsombudet. Men ombudsordningen er ikke gitt myndighet til å gi erstatning eller oppreisning for diskriminering. Den som er blitt diskriminert på grunn av sin funksjonshemning må ta saken til domstolene for å få dekket sitt økonomiske tap som følge av diskrimineringen. Rettshjelploven gir imidlertid ikke rett til fri sakførsel i diskriminerings-saker, hverken med eller uten en økonomisk behovsprøving.
4. Konklusjon
Rettshjelploven bør revideres i tråd med anbefalingene fra FN-komiteene slik at funksjonshemmede får tilgang til domstolene i henhold til CRPD artikkel 13.
5. Kilder
• Den europeiske menneskerettsdomstol Airey v. Storbritannia, saksnr. 6289/73, dom av 9. oktober 1979
• Lov om fri rettshjelp (rettshjelploven) av 13. juni 1980 nr. 35
• Justis- og beredskapsdepartements rundskriv til lov om fri rettshjelp, G12/05
• Forskrift til lov om fri rettshjelp, FOR-2005-12-12-1443
• FNs Menneskerettskomite Z.T. v. Norway, ankenr. 238/2003, FN dok. CAT/C/35/D/238/2003, avgjørelse av 14. november 2005
• Den europeiske menneskerettsdomstol Steel and Morris v. UK, ankenr. 68416/01, avgjørelse av 15. mai 2005
• FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, vedtatt 13. desember 2006
• St. Meld. Nr. 26 (2008-2009) Om offentleg rettshjelp — rett hjelp
• Olaf Halvorsen Rønning og Heike Bentsen: «Bruken av unntaksbestemmelsene i rettshjelploven.», Digitale utgivelser ved Universitetet i Oslo, 2011
• Menneskerettskomiteens saksliste til eksamineringen av den sjette statsrapporten til Norge, FN dok. CCPR/C/NOR/Q/6, 21. April 2011
• Den europeiske menneskerettsdomstolen Agalar v. Norway, ankenr. 55120/09, dom av 8. November 2011
• Menneskerettskomiteens konkluderende merknader og anbefalinger til Norge, FN dok. CCPR/C/NOR/CO/6, 2. november 2011
• Rasediskrimineringskomiteens konkluderende merknader og anbefalinger til Norge, FN dok. CERD/C/NOR/CO/19-20, 8. april 2011
• Prop. 106 S (2011-2012) Samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne
• Den europeiske menneskerettsdomstolen, Hamid Reza Eftekhary v. Norway, FN dok. CAT/C/47/D/312/2007, avgjørelse av 11. Januar 2012
• Kvinnekomiteens konkluderende merknader og anbefalinger til Norge, FN dok. CEDAW/C/NOR/CO/8, 9. mars 2012
• Torturkomiteens konkluderende merknader og anbefalinger til Norge, FN dok. CAT/C/NOR/6-7, 13. desember 2012
• FN-komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter konkluderende merknader og anbefalinger til Norge, FN dok. E/C.12/NOR/CO/5, 13. desember 2013
• Else Leona McClimans, "Utviklingen av funksjonshemmedes rettssituasjon de siste 10 år — hvor står vi foran Stortingsvalget 2013?”, 2013