Artikkelen stod publisert i Liberal 03/13.
Tekst: Hans Andreas Starheim
– Jeg mener sterkt at plikten til å beskytte er et viktig prinsipp, et sivilisasjonsfremskritt.
Som generalsekretær i Flyktninghjelpen sitter Egeland tett på de enorme menneskelige lidelsene som akkurat nå utspiller seg i Syria, og han kjenner bedre enn de fleste til følelsen av hjelpeløshet ved å stå på utsiden og se krigsforbrytelser og folkemord skje, uten å ha muligheten til å hindre det. Men det å bruke militær intervensjon for å beskytte sivilbefolkningen er likevel ikke et uproblematisk konsept.
– Begrepet humanitær intervensjon er kommet skjevt ut. Først var det, på 1990-tallet, stor entusiasme for begrepet. Men etter invasjonen i Irak har mange toneangivende ledere i Sør begynte å se på det som bare et nytt navn for det at USA og deres allierte skal kunne valse opp hvor som helst i verden hvor de har interesser.
Responsibility to Protect
Rundt årtusenskiftet var det et veldig stort behov for å formulere en felles forståelse for hvordan verden skal kunne gripe inn når overgrep skjer. Dette behovet vokste frem i kjølvannet av en rekke kontroversielle hendelser — både når intervensjoner hadde skjedd, som i Somalia og Kosovo, og når de ikke hadde skjedd, som i Rwanda. Svar som kom var Responsibility to protect-prinsippet, ofte forkortet til R2P. På norsk, plikten til å beskytte.
– Det var et arbeid som ble satt i gang i 2000 og som førte frem til en konsensus som ble vedtatt ved FN-forsamlingen i 2005. Den sier at hver enkelt stat har en plikt til å beskytte sin egen befolkning fra folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensing og forbrytelser mot menneskeheten, og det gir verdenssamfunnet en plikt til å gripe inn og beskytte befolkningen når sentralmakten i et land ikke kan eller vil forsvare menneskerettighetene. Da skal det internasjonale samfunnet gå inn først med diplomatiske og humanitære virkemidler, med økonomiske virkemidler, og så, i aller ytterste konsekvens, har vi en plikt til også å gripe inn militært for å beskytte sivilbefolkningen.
Mange feilsteg
Det er likevel et stykke igjen før vi lykkes med å sette disse prinsippene ut i livet, og Egeland viser til Libya som et eksempel på hvor lett det er å ende opp med feil virkemidler.
– Det ble gjort store feil i Libya. Fra første stund var det mange med meg som argumenterte for at dette ikke måtte fremstå som enda enn NATO-operasjon. Her hadde man muligheten til å få det hele til å fremstå som et initiativ fra arabiske land som aktivt stilte seg bak å gripe inn gjennom Sikkerhetsråds-resolusjonen som sanksjonerte bruk av alle nødvendige virkemidler. Generalsekretæren i Den arabiske liga Amr Moussa sa at arabere ikke lenger kan se på at arabere spiller arabisk blod. Vi hadde muligheten til å bygge en operasjon hvor araberne selv sto i front som deltakere. Men når de to første operasjonelle planleggingsmøtene ble lagt til London og Paris og NATOs kommandoapparat helt åpenlyst ble satt i sentrum mistet man legitimitet i ikke-vestlige land. Hvordan kunne en FN-operasjon som viser til Den arabiske liga og ikke NATO ende opp som en ren NATO-operasjon? Hvorfor la man ikke møtene til Amman eller Dubai og lot arabiske politikere og militære bli talsmenn?
Egeland minner om at USA og Vesten forøvrig ikke er spesielt populære i resten av verden.
– Jeg har ofte blitt slått over i hvor sterk grad vi i Vesten blir sett på som hyklerske og selektive i våre intervensjoner. Når vi kommer til andre verdensdeler og snakker om humanitære operasjoner, så får vi oftest en lang tirade om FN resolusjonene om Israel som ikke blir gjennomført av noen, og om USA sitt forhold til okkupasjonen av de palestinske områdene. Det er liten tillit til at Vesten opererer ut fra noe annet enn egne interesser. Russere, kinesere og afrikanere er ikke interessert i å sanksjonere noen nye Nato-operasjoner noe sted, slik som det ble i Libya. Og samtidig vet vi at de selv verken har evne eller vilje til å ta på seg militære humanitære intervensjoner.
Regional forankring
Det er på sikt trolig de regionale organisasjonene som er best egnet til å gripe inn i humanitære kriser og til å ta lederrollen i militære intervensjoner, mener Egeland. Han trekker frem Den afrikanske unionen (AU) som et godt eksempel.
– Det er kanskje mulig å få til vellykkede og legitime humanitære operasjoner når de regionale organisasjonene er rammeverket. AU driver militære operasjoner flere steder. De har en rolle i Darfur, sammen med FN, de har vært i Somalia og andre steder. Problemet er at disse operasjonene er underfinansiert og ineffektive militært og politisk.
Men når en god nok regional forankring er på plass har fremdeles Vesten og NATO en rolle å spille.
– Det er bare de rike demokratiske landene fra USA til Norge som har vilje og evne til å bruke flere mange milliarder på operasjoner med moderne kampfly som er nødvendig i mange typer operasjoner. De landene som har råd til å kjøpe de dyre flyene burde også ha vilje til å støtte aksjoner som ikke er innenfor NATO.
Trenger mandat
– Det er viktig å binde opp stormaktene i et mellomstatlig rammeverk, understreker Egeland. Han er fullt klar over at også et prinsipp som Responsibility to protect kan misbrukes av de store aktørene i verdenspolitikken, slik Russland prøvde å henvise til dette prinsippet som begrunnelse for å marsjere inn i Georgia i 2008. I utgangspunktet er det bare FNs sikkerhetsråd og enkelte mellomstatlige regionale organisasjoner som AU, som kan gi et mandat til å intervenere militært i andre land, men Egeland innrømmer at å stille hele sin lit til et forum hvor Russland, Kina eller for den saks skyld USA alene kan legge ned veto mot en hver reaksjon, ikke alltid er tilstrekkelig.
– I ekstreme situasjoner som tilfellet var i Rwanda, så kan det ikke være sånn at enkeltland kan sitte og blokkere en intervensjon. Men det må eksistere et mellomstatlig rammeverk bak. Organisasjoner som AU kan gi et mandat, vi har også hatt OSSE-operasjoner.
Mange steder, blant annet i Venstre, går en diskusjon mellom de som fremhever FN og folkeretten som det eneste og det beste vi har for å opprettholde orden i verdenssamfunnet, og på den andre siden de som ikke har tålmodighet med FN-byråkrati og et handlingslammet sikkerhetsråd og som hevder at menneskerettighetene må ha forrang. Egeland gir begge sider litt rett. For mens det på den ene siden alltid vil være noen ekstreme tilfeller hvor vi må gripe inn uten at FN er med, så viser erfaringene på den andre siden at når kamphandlingene er over så er det vanskelig å lykkes uten at verdensorganisasjonen eller de regionale organisasjonene har førersetet.
– Se på Afghanistan og arbeidet med å bygge opp en rettsstat der etter at Taliban var bekjempet. I stedet for å gå til FN som har 50 års erfaring med å bygge opp igjen samfunn som har rast sammen, fikk NATO jobben — en allianse som hadde null års erfaring i dette og ikke hadde noen forutsetninger for å lykkes.
Ingen nøytralitet
Opphavet til humanitær intervensjonisme i sin moderne form knyttes gjerne til den franske legen, aktivisten og politikeren Bernard Kouchner — en av grunnleggerne av Leger Uten Grenser og senere blant annet utenriksminister i Frankrike. Kouchner jobbet for Røde Kors i Biafra under den nigerianske borgerkrigen i 1968, og ble sjokkert over hvordan vestlige hjelpeorganisasjoner tiet om de krigsforbrytelsene de var vitne til i landet, med begrunnelse i at de ville fremstå som nøytrale. For Kouchner var det å stille seg nøytral til overgrep det samme som å være medskyldig i dem. Det er en tankemåte som resonerer godt med Jan Egelands holdning.
– Vi kan ikke stå passivt og se på at noen av politiske årsaker hindrer at vi griper inn når folkemord og forbrytelser mot menneskeheten skjer, sier han.