Tekst: Susan Fay Kelly, Regnskogfondet
Bidrag til en samling med artikler av eksterne og uavhengige skribenter og organisasjoner, i forbindelse med Venstres landsmøtetema om menneskerettigheter
Mellom 370 og 500 millioner mennesker i verden kan kalles “urfolk”. Dette er over seks prosent av verdens befolkning. Disse menneskene snakker over halvparten av verdens språk, og urfolk i regnskogen er alene voktere av mellom 50 — 80 prosent av landjordas dyre- og plantearter. Typiske kjennetegn for urfolk er at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av, selv om de oftest er den av folkegruppene som bebodde området først. De har som regel en egenartet kultur som er nært knyttet til landområdene de bor på, og naturressurser. Sosialt, kulturelt og/eller språklig skiller de seg fra den dominerende befolkningen. Opp gjennom historien har urfolk lidd mye urett som følge av at de blant annet har vært kolonisert og fratatt sine landområder, territorier og ressurser. Slik urett begås den dag i dag.
Urfolks rettigheter
De siste årene har det internasjonalt foregått en positiv utvikling når det gjelder urfolks rettigheter. I tillegg til de grunnleggende menneskerettighetene har man sett behovet for beskyttelse av de særegne kollektive aspektene ved livene til urfolk. Denne anerkjennelsen ser vi først og fremst i ILO konvensjon 169 om urfolk og stammefolk fra 1989, og FNs urfolkserklæring (UNDRIP) fra 2007. I tillegg er det i dag tre etablerte mekanismer innenfor FN-systemet som spesifikt fokuserer på urfolksspørsmål: FNs permanente forum for urfolkssaker, FNs spesialrapportør for urfolks rettigheter og Ekspertmekanismen for urfolks rettigheter. Urfolksspørsmål står dessuten på dagsorden i mange internasjonale prosesser, og mange land med urfolk har tatt urfolks rettigheter inn i nasjonal lovgivning.
De viktigste rettighetene i et urfolksperspektiv er retten til selvbestemmelse og den kollektive retten til land. UNDRIP fastslår at urfolk har rettigheter til land og naturressurser som de tradisjonelt har eid eller brukt. Retten til land henger nært sammen med alle andre rettigheter urfolk besitter, på bakgrunn av at deres tilknytning til tradisjonelle landområder også er fundamentet for deres kultur, identitet, levesett og livsgrunnlag. UNDRIP stadfester at urfolk har rett til selvbestemmelse, og at urfolk har rett til å bli konsultert dersom det legges planer som kan påvirke deres landområder og livsgrunnlag. I henhold til ILO-konvensjon 169 har staten en plikt til å konsultere urfolk med målsetting om å oppnå enighet eller samtykke. UNDRIP taler på sin side om plikt til å samarbeide og konsultere urfolk for å oppnå fritt og informert forhåndssamtykke.
Urfolks situasjon
Parallelt med at urfolk har fått styrket sine rettigheter, satt fokus på sine spesifikke problemstillinger og oppnådd deltakelse i mange internasjonale prosesser, har situasjonen på bakken for mange urfolksgrupper blitt stadig verre. Situasjonen for urfolk er i de fleste land langt dårligere enn for majoritetsbefolkningen på områder som fattigdom, helse og menneskerettigheter. Krenkelser av urfolks rettigheter henger først og fremst sammen med at territoriene de er bosatte på ofte er rike på naturressurser som tømmer, vann, olje og gass, gull og andre mineraler. Urfolk på flere kontinenter er truet med utryddelse på grunn av tap av land- og ressursrettigheter, maktutøvelse fra myndigheter og fra andre aktører. Urfolk ses i mange stater på som hindre for økonomisk framgang, og de drives derfor vekk. De har liten mulighet til å klare seg i den moderne verden når de har en helt annen kultur, språk og verdensforståelse. I tillegg besitter de rett og slett ikke ferdigheter som er nyttige i et kommersielt orientert samfunn. Uten disse ferdighetene, og uten kunnskap om verden utenfor sine samfunn, er de dømt til liv i fattigdom. Mange ender i prostitusjon og rusmisbruk, og sliter med psykiske og fysiske helseproblemer.
Dagens intensive jakt på ressurser fører til økt press på urfolks land, territorier og levesett. Deres rett til å delta i beslutningsprosesser som direkte påvirker deres livsgrunnlag blir stadig utfordret, og det rapporteres om økt vold mot menneskerettighetsforkjempere som taler urfolkenes sak. En kraftig satsing på store infrastruktur- og energiprosjekter, mineralutvinning og industriell landbruk øker ressurskonfliktene, og rammer rettigheter til rent vann, til å kunne brødfø seg og dekke andre grunnleggende behov. Samtidig er utviklingen kjennetegnet av manglende konsultasjon og medbestemmelse for berørte lokalsamfunn, og svake retningslinjer for utredning og håndtering av sosiale og miljømessige konsekvenser.
Hver dag frykter urfolk at noen skal ta hjemmet deres. Mange er uvitende om retten de har til å kjempe i mot. De vet ikke at det er lov å si nei når noen ber dem om å skrive under på papirer de ikke forstår. Eller at de kan gå rettens vei når oljeselskaper forgifter elven deres, og gjør barna syke. Det er viktig at kunnskap om urfolks rettigheter når sårbare urfolkssamfunn i verden, slik at de kan benytte seg av disse rettighetene. Men dessverre så står urfolk overfor de mektigste motstandere: stater og næringsliv. De vil nok aldri kunne vinne sine kamper alene. Det internasjonale samfunnet må derfor fortsette å ha fokus på urfolks rettigheter, og på å styrke de regelverkene som finnes i dag. Kun 21 land har ratifisert ILO 169, og selv om de fleste land har gitt sin støtte til UNDRIP er den ikke juridisk bindende. Den største utfordringen for framtiden er likevel å jobbe for at urfolks rettigheter faktisk blir oppfylt. Det hjelper ikke med konvensjoner og deklarasjoner dersom det ikke finnes virkemidler for å påse at disse følges. Dersom rettighetene til Bertha Bejarano Congo og hennes folk hadde blitt respektert, ville de kunne fortsette å leve det livet de ønsker. Nå er framtiden usikker for dem alle. Slik den er for altfor mange urfolk i verden.
«Jorda og hjemmet vårt er ikke til salgs. Ikke bare er vi i ferd med å miste landet vårt, men kulturen, språket og hele vårt folk kan gå tapt. Vi er redde for å miste alt vi har. Dette er vårt livs kamp, som vi kjemper for våre barn og barnebarn.» (Bertha Bejarano Congo)