Tekst: Ivar Stokkereit, UNICEF
Bidrag til en samling med artikler av eksterne og uavhengige skribenter og organisasjoner, i forbindelse med Venstres landsmøtetema om menneskerettigheter
Barnekonvensjonens art. 37 omhandler fengsling av barn. Bestemmelsen pålegger statene å sikre at barn og unge ikke pågripes og fengsles vilkårlig. Videre skal fengsling av barn kun skje som en siste utvei, og for et kortest mulig tidsrom.
I Norge har det vært politisk enighet om viktigheten av å redusere antallet barn i fengsel. Dette viste seg blant annet under vedtakelsen av en nye straffeart "ungdomsstraff" som ble enstemmig vedtatt i Stortinget i desember 2011 . Ungdomsstraff innebærer at den domfelte skal gjennomføre et ungdomsstormøte tilrettelagt av en ungdomskoordinator tilknyttet konfliktrådet. Etter den internasjonale modellen "restorative justice".
UNICEF Norge er svært tilfreds med at norske myndigheter anerkjenner at barn som hovedregel ikke bør idømmes fengselsstraff, og at en i løpet av året skal iverksette ungdomsstraffen over hele landet. Dette vil sikre at det finnes alternative reaksjonsformer til straff for barn som begår alvorlig kriminalitet.
Barn i varetekt
Samtidig er det er grunn til å ha særskilt fokus på praksis knyttet til varetektsfengsling av barn. Barnekonvensjonens art. 37. bokstav b omfatter både straffegjennomføring og varetektsfengsling og er klar på at både pågripelse og fengsling skal være den siste utveien. Det vil si at alle andre muligheter er prøvd og ikke funnet egnet. Bestemmelsen understreker videre at dersom man velger å frihetsberøve et barn så skal det være av en varighet som er så kort som mulig.
At barn som er pågrepet skal behandles på en særlig skånsom måte finner vi også igjen i norsk lovgivning. Straffeprosessloven § 183 stiller særskilte krav til hvor lenge et barn kan holdes være pågrepet før han/hun fremstilles for varetekt, og om varsling til barneverntjenesten. Det følger videre av straffeprosesslovens § 184 at barn ikke skal fengsles om det ikke er tvingende nødvendig. Det er også særlige regler for hvor lenge et barn kan holdes varetektsfengslet før det må foreligge en ny kjennelse.
Tall fra de senere årene viser at et relativt høyt antall barn har vært varetektsfengslet de siste par årene. Kriminalomsorgens kriminalstatistikk viser at 46 barn satt i varetekt i 2012, mot 43 i 2011. Et høyt antall sett i sammenheng med at antallet barn som ble innsatt for soning av dom var 5 stykker både i 2011 og 2012. Dette viser at terskelen for å varetektsfengsle barn ser ut til å være vesentlige lavere enn for innsettelse etter dom.
Det er vanskelig å gi noen konkret begrunnelse for hvorfor det er et relativt mye høyere antall barn som plasseres i varetekt enn under soning av dom. Men det kan virke som om domstolene er mer opptatt av å finne alternative løsninger til fengselsstraff for domfelte enn for varetektsfengslede barn. Dette er en praksis som er strid med barnekonvensjonen, hvor vilkåret for fengsling etter dom er det samme som for varetektsfengsling. Det er også verdt å merke seg at det verken i 2011 eller 2012 ble brukt såkalt varetektssurrogat, slik straffeprosessloven §§ 181 og 188 åpner opp for.
Fengslede barns rettigheter
De refererte tallene viser at det er behov for å se nærmere på hvorvidt en ivaretar varetektsfengslede barns rettigheter. FNs barnekomité har også i sin generelle kommentar nr. 10 fra 2007 understreket at statene, for å sikre at fengsling av barn bare finner sted som siste utvei slik barnekonvensjonen krever, må ha på plass en rekke tilbud som kan være reelle alternativ til fengsling. Fraværet av bruk av varetektssurrogat kan peke i retning av at det fremdeles mangler tilstrekkelige alternativ til ordinær varetektsplassering av barn.
Videre er det et vilkår for varetektsfengsling av barn at dette skjer for kortest mulig tidsrom. Tall fra statistisk sentralbyråd viser at av de 43 barna som ble varetektsfengslet i 2011 satt 2 barn i varetekt mellom 6-12 måneder, mens hele 6 barn satt i varetekt utover 60 dager. Gjennomsnittelig satt 15-åringene som var varetektsfengslet i 19 dager i 2012, tilsvarende tall for 16-åringene var 51 dager. Dette er en praksis som er i strid med barnekonvensjonens vilkår om at barn kun kan plasseres i fengsel for kortest mulig tidsrom. I barnekomiteens genrelle kommentar nr. 10 vises det til at plassering i varetekt i måneder eller år representerer et alvorlig brudd på barnekonvensjonens art. 37, bokstav b.
I tillegg følger det av barnekonvensjonen art. 37 bokstav c, at dersom barn fengsels skal dette skje på en måte som ivaretar barns særlige behov, og at barn skal holdes adskilt fra voksne. I Norge finnes det et svært begrenset antall adskilte fengselsplasser for barn (2 stk. ved Bjørgvin fengsel). Noe som medfører at det store flertallet barn som sitter i varetekt, sitter sammen med voksne. Dette er et alvorlig brudd på barnekonvensjonen noe som har blitt påpekt av flere internasjonale organer. FNs barnekomité påpekte bekymring rundt at barn var innsatt samme med voksne i sine avsluttende merknader til Norge i 2010. FNs torturkomité har i sine avsluttende merknader fra 2012 bedt norske myndigheter om å sikre at barn i fengsel skal holdes isolert fra voksne. Videre uttrykte de bekymring over det som virket å være manglende rutiner for å sikre at varetektsfengsling av barn kun skjedde som siste utvei.