"Hvorfor bjeffer du ikke, Gundersen?", spurte Fædrelandsvennen på mandag. Opposisjonsleder Mette Gundersen (Ap) blir stilt til veggs for ikke å være den vaktbikkja hun lovet etter lokalvalget i 2011, og hun mener selv at flertallskonstellasjonen har skrevet mindretallet ut av demokratibegrepet. Før jul ba avisens politiske redaktør, Vidar Udjus, opposisjonen om å gå i seg selv. Det skal vi gjerne gjøre, men det er min djerve påstand at flertallspartiene fortjener den samme oppfordringen, gjerne med vekt på sviktende demokratiforståelse.
Flertallstyranni er et sterkt ord med historisk nærhet til behovet for å beskytte individets frihet mot krenkelser fra samfunnet. For liberalisten John Stuart Mill var det også et varsel om å beskytte mindretallets rettigheter i et representativt demokrati. Både fordi det er riktig og fordi det er viktig! Den maktpolitiske situasjonen i Kristiansand er umiskjennelig lik de to foregående Stortingsperiodene med rød-grønt flertall. Opposisjonen opplever nå det samme som Høyre, Frp og KrF opplevde i åtte år på Stortinget: Et gryende flertallstyranni med liten evne til å se verdien av at opposisjonens stemme er en viktig del av demokratiet.
"Sannhetens og frihetens farligste fiender iblant oss, det er den kompakte majoritet", skrev Henrik Ibsen i sitt drama "En folkefiende". Å ha flertall er ikke ensbetydende med å ha rett. Opposisjonen er ikke valgt for å svaie med flertallet, men heller ikke for å lettvint svartmale alt som kommer fra posisjonen. Budsjettdebatten i bystyret rett før nyttår er et godt eksempel på hva som ikke fungerer i Kristiansandspolitikken i dag. En opposisjons viktigste rolle er å stille spørsmål ved flertallets politikk — og å vise hva alternativet ville vært. I budsjettdebatten ble mange av spørsmålene møtt med dørgende stillhet. Hvert år har Venstre bedt flertallet forklare og forsvare konsekvensene av de enorme kuttene i oppvekstsektoren. Hvert år møter vi en vegg av taushet. I debatten i desember brukte undertegnede og nevnte Gundersen den første timen på å spørre ordfører og flertallets gruppeledere om skolekuttene. Ingen svar — fra noen! Det er et demokratisk problem. Paradokset er at jeg ikke opplever dette i min rolle som nestleder i oppvekststyret. Der møtte jeg fra dag én en flertallskonstellasjon som både hadde respekt for og så verdien av at alle argumenter ble levert, debattert og vurdert. Derfor har også oppvekststyret fungert som et viktig politisk verksted i inneværende valgperiode.
Det mest oppsiktsvekkende med Fædrelandsvennens artikkel på mandag var ordfører Arvid Grundekjøns (H) holdning til debatt i bystyret: "Kommer det noen gullkorn fra opposisjonen som etter vårt syn styrker vårt prosjekt, så er vi åpne for det, men debatt som sådan er ikke noe mål i seg selv." At politikk skaper debatt, og at debatt skaper politikk er en av styrkene med demokratiet. Jeg vet at Grundekjøn er ny i lokalpolitikken, men etter to år i ordførerstolen burde han ha lært seg en ting eller to om demokrati. Debattens egenverdi er åpenbart ikke en av dem. Jeg er et stykke på vei enig med varaordfører Jørgen Kristiansen (KrF) som til Fædrelandsvennen uttaler at det er positivt at vi har fått større enighet og mindre kjefting i bystyret i Kristiansand. Etter nesten 15 år som folkevalgt lokalpolitiker har jeg kanskje blitt mer pragmatisk, men jeg mener fremdeles at uenighet og prinsipielle debatter har en verdi, og at konsensus ikke er et mål i seg selv. Jeg tror vi fatter de beste beslutningene om vi bryner standpunkter i en åpen debatt; lytter til hverandres argumenter; og er åpen for at andre — posisjon eller opposisjon — kan ha rett. Debatt sikrer at de politiske prosessene som leder frem mot et vedtak, er åpne og tilgjengelige for alle. Folk skal ha mulighet til å vite hvilke argumenter som ble veid, og hva som var det tapende utfallet — ikke bare hva som ble den endelige løsningen. Debatten har også en verdi for selve saken. Den tilfører både ny kunnskap og nye argumenter — og den sørger for at argumentene som til slutt vinner, testes og holder vann. Bystyret må ikke bli et dukketeater der alle sakene er ferdigbehandlet på forhånd, og der ingen ser verdien av reell meningsbrytning. Jeg beklager om ordføreren synes at demokrati tar for mye tid, men sånn er det å ta folkestyret på alvor.
Mindretallet står i maktens skygge, og flertallet har og skal ha mulighet til å gjennomføre sin politikk på alle områder. Det betyr likevel ikke at de ukritisk bør gjøre det — uten hensyn til det styresettet de er satt til å forvalte. Vi må lære oss at demokrati fordrer at uenigheten får gro — ikke konsensusen og ikke flertallstyranniet. Demokrati krever at begge parter oppfyller sin rolle. Jeg er sikker på at Vidar Udjus har rett i at opposisjonen ikke gjør det på en god nok måte, og det får det være vår jobb å gjøre noe med. Men jeg er også sikker på at han ville hatt rett om han mente det samme om posisjonen.
Eva Kvelland (V)
Bystyremedlem
Kronikken stod på trykk i Fædrelandsvennen 24.01.14, og kan leses og debatteres her. Ordførerens svar «Voff?» kan du lese her.