Venstre tar utgangspunkt i enkeltmennesket, uansett sosial status, funksjonsnivå, nasjonalitet, bosted, hudfarge eller legning. Friheten skal gjelde for alle overalt. Vi ønsker et mangfoldig samfunn hvor forhold mellom mennesker bygger på toleranse og respekt. Med andre ord er det behov for Venstre i Norsk politikk.
Historikk
Johan Sverdrup, Venstres første partileder, sto i spissen for innføringen av parlamentarismen i Norge. Sverdrup ble statsminister i Norge i januar 1884, og selv om han gikk av som partileder bare et halvt år senere, forble han statsminister fram til 1889.
Under Venstres tidligste periode kjempet partiet politiske kamper for religionsfrihet, juryordningen og allmenn stemmerett.
Seks statsministre
Venstre har hatt seks forskjellige statsministre gjennom partihistorien, samtlige før 1935. Etter Sverdrup var Johannes Steen statsminister fra 1891 til 1893, og så fra 1899 til 1902. Otto Blehr var statsminister fra 1902 til 1903 og fra 1921 til 1923. Jørgen Løvland var statsminister fra 1907 til 1908. Gunnar Knudsen var så statsminister fra 1908 til 1910 og fra 1913 til 1920, og Johan Mowinckel var statsminister fra 1924 til 1926, fra 1928 til 1931, og fra 1933 til 1935.
Regjeringsdeltagelse
Etter den andre verdenskrig har Venstre vært i regjering fire ganger, i koalisjon med andre partier. Den ikke-sosialistiske John Lyng-regjeringen varte bare en måned høsten 1963, men den banet vei for Per Borten-regjeringen som tok sete etter stortingsvalget i 1965. Bortens regjering varte til 1971, når sosialdemokratene igjen tok over.
Strid
Tidlig på syttiårene ble de interne uenighetene i Venstre omkring forholdet til EEC tydeligere. I 1972 var dette en av de viktigste årsakene til at Venstre ble delt i to partier – Venstre og Det Liberale Folkepartiet. Likevel var Venstre med i dannelsen av Lars Korvald-regjeringen den samme høsten, en regjering som bare varte til valget i 1973.
Første kvinnelige partileder
Eva Kolstad ble i 1974 valgt som Venstres leder og ble med dette Norges første kvinnelige partileder.
Stortingsrepresentasjon
I dette stortingsvalget mistet Venstre to tredjedeler av stemmene sammenliknet med valget i 1969, og sto igjen med bare 2 av de 13 stortingsrepresentantene. I valget i 1985 mistet Venstre også disse to, og var uten representasjon i Stortinget i 8 år. I 1993 ble Lars Sponheim valgt som Venstres eneste stortingsrepresentant, og Sponheim ble partileder i 1996 etter Odd Einar Dørum. Valget i 1997 ble en tilbakekomst for Venstre, da partiet fikk 6 stortingsrepresentanter og også var med på dannelsen av den første Kjell Magne Bondevik-regjeringen. Fire år senere gikk Venstre tilbake og falt på ny under sperregrensen, men fikk likevel to stortingsrepresentanter. Venstre ble alikevel invitert av Høyre og Krf om å delta i Bondeviks andre regjering. Ved valget i 2005 fikk Venstre 5,9% og 10 mandater, som var beste valg siden 1969, og var med det en av veldig få partier i Europa som har hatt fremgang ved et parlamentsvalg samtidig som de satt i en koalisjonsregjering. Ved valget i 2009 gikk partiet på en smell med 3,9%, men bare to år senere gjorde Venstre sitt beste kommune- og fylkestingsvalg på 40 år med hhv 6,3% og 5,7%. Under Stortingsvalget i 2013 gjorde Venstre på ny ett godt valg, og fikk hele 8 stortingsrepresentanter inn på Stortinget. Sammen med Krf inngikk også V en samarbeidserklæring med H og Frp, slik at vi fikk et skifte til en borgelig mindretallsregjering.